Det var ikke tilfeldig at kunstnerorganisasjonene kalte sine granskende organer i 1945 for æresretter. Enhver straff som æresretten utmålte, streng eller mild, innebar fradømmelse av ære, noe navnet æresrett understreket. Å fradømme ære hadde ingen hjemmel eller tradisjon i noen kunstnerorganisasjons vedtekter, det ekstraordinære ved det sved ekstra. En æresdom fra ens egne kolleger, er ikke bare tung å bære. En æresdom kan, i motsetning til en landssvikdom, ikke sones. Den er livslang og derfor urettferdig. Slik rammet æresdommene ikke bare kunstnerne, men også kunstnernes nærmeste. Det var derfor et vakkert trekk at Den norske Forfatterforening (DnF) 15. november i fjor fremførte sin unnskyldning for æresrettens saksbehandling ved en anledning der de også hadde invitert de æresdømte forfatternes etterkommere og slekt.
Fløgstad, Rem og Søbye trekker frem tre æresdømte forfattere i sin kritikk av DnFs «unnskyld». Dermed demonstrerer de den kanskje mest alvorlige virkningen æresdommene fikk: at en æresdom ikke kan sones, men varer de dømtes liv ut og enda lenger. Slik bekrefter de, trolig uten å forstå det selv, at Forfatterforeningens unnskyldning er berettiget.
Dag Solhjell