«Antirasistiske miljøer er derimot mest opptatte av å innskrenke ytringsfriheten.» Dette skriver Sylo Taraku i Morgenbladet 5. april.
Nei, Sylo. Antirasister generelt, og Antirasistisk Senter spesielt, er ikke mest opptatt av å innskrenke ytringsfriheten. Tvert imot. Ytringsfriheten er én av de sentrale menneskerettighetene. Vi er mest opptatt av de sentrale menneskerettighetene, og av etterlevelsen av de internasjonale konvensjonene Norge har ratifisert. Innenfor menneskerettighetsområdet er det ikke alltid slik at rett står mot uret, men rett står mot rett. En menneskerettighet står mot en annen menneskerettighet.
Vi er opptatt av å ha et samfunn hvor alle, også minoriteter, opplever at de kan delta i den offentlige debatten uten at de skremmes bort av sjikane, hets og trusler. Hvis vi skal oppnå det, er vi dessverre avhengige av at det finnes et juridisk vern mot det verste hatet. Et samfunn hvor alle har total ytringsfrihet, og hvor bøller står fritt til å true andre til taushet, er et samfunn med liten reell ytringsfrihet for mange. Vi er alle avhengige av en viss regulering av den offentlige debatten, noe Taraku lenger ut i kronikken også er enig i.
Vi bør frykte sensur mer enn vi frykter ordets frihet, skriver han videre. Det synes vi blir litt for enkelt. Bør utsatte minoriteter frykte «sensur» av nazisters ord mer enn nazisters ord? Balansen er mer krevende enn dette. Det tyvende århundre ga europeere to leksjoner i henholdsvis hatpropagandaens og sensurens farer: på den ene siden nazistenes effektive spredning av hatpropaganda mot utsatte grupper, og på den andre siden kommunistenes omfattende sensur av demokratisk dissens. Sensur er generelt et onde. Samtidig er begrensning av rasistisk hat både en nødvendighet og en menneskerettslig forpliktelse. Det er akkurat så vanskelig som dette. Forsøker man å gjøre det enklere, gjør man samfunnet en bjørnetjeneste.
Spørsmålet om forbud mot høyreekstreme organisasjoner er likeledes komplekst. Taraku nevner ikke at forbudet mot rasistiske organisasjoner er noe vi allerede har forpliktet oss til. Under FNs rasediskrimineringskonvensjon er vi pålagt å ha en slik hjemmel. For egen del har vi kun tatt til orde for å vurdere forbud mot nynazistene i Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM). De utgjør foreløpig ikke en stor trussel i Norge, men i Sverige er situasjonen annerledes. Den jødiske foreningen i Umeå har stengt sine lokaler og gått under jorden grunnet trusler og sjikane fra nynazistisk hold, trolig personer tilknyttet DNM. Slikt nevnes stort sett aldri av dem som argumenterer for at nazistene skal få organisere seg fritt. En vesentlig del av demokratiet er forpliktelsen til å beskytte landets minoriteter. I Norge har DNM fått operere nokså fritt. Flere har beskyttet nynazistenes ytringsfrihet. Få har derimot talt saken til de skeive som har opplevd DNMs hat.
En av de kanskje mest absurde debattene vi har hatt de siste årene, er om «scenenekt». Det er mulig vi tar feil, men vi tviler på at arbeiderbevegelsen pleide å invitere Vidkun Quisling til debatt, bare for å lære av hans måte å tenke på. Tvert om kuttet Einar Gerhardsen strømmen til nazistene, så de ikke skulle få snakke. Det interessante spørsmålet er ikke hvorfor man eventuelt skal begrense tilgangen for ekstreme stemmer. Det spørsmålet hadde man egentlig ikke trengt å stille i det hele tatt, hvis flere hadde tenkt mer gjennom spørsmålet om hvorfor man skal invitere dem inn i utgangspunktet. I en situasjon hvor ytre høyre har flere plattformer enn noen gang, og har vunnet nokså betydelig politisk terreng i flere land, er det litt merkelig å se hvordan en del er så bekymret for plattformene deres.
Å tenke seg om før man inviterer en foredragsholder er ikke scenenekt. Vi er ikke forpliktet til å invitere x eller y til vårt arrangement. En som har invitert en rasist til et arrangement kan ikke kreve å slippe spørsmål eller kritikk. Å bli imøtegått eller kritisert er ikke scenenekt eller angrep på ytringsfriheten. Det er ytringsfrihet.
Det snakkes gjerne om «ideenes markedsplass». Men selv på en markedsplass er det ikke slik at alle selgerne får like god bodplass. Hvis man ikke har annet å selge enn råtten frukt eller brukt dopapir, kan man ikke regne med en av de beste plassene i sentrum, men i høyden et mindre utsalgssted i utkanten.
Rune Berglund Steen
Leder, Antirasistisk Senter
Ervin Kohn
2. nestleder, Antirasistisk Senter