Fløgstad & Co fortsetter sitt mislykkede felttog mot Forfatterforeningens kollektive opphevelse og unnskyldning til 17 æresrettsdømte forfattere. Nok en gang forsøker de å vri seg unna det saken gjelder: Dommenes manglende legitimitet og brudd på elementære rettssikkerhetsprinsipper.
Og i innlegget av 5. april blir det pinadø enda verre: Her gjøres ytterligere tre feil:
Det er galt å påstå at det rettslig sett var «fritt frem» for æresretten, fordi Forfatterforeningen er en medlemsorganisasjon. Det er galt å påstå at dommene kan forankres i en provisorisk «regjeringsanordning». Og det er kvalifisert galt å påstå at Forfatterforeningen ikke kan omgjøre dommene gjennom sin beklagelse når vi konstaterer hvilke mangler som er dokumentert.
Og når de ikke har noe å fare med med hensyn til sak, tar de person: Jan Erik Vold, Dag Solhjell, Peter Normann Waage og undertegnede får våre pass påskrevet – som om våre meninger har noen betydning for æresrettens manglende legitimitet. Og nok en gang: De 17 forfatterne er rehabiliterte for så vidt gjelder æresrettens dom – ikke i forhold til det som ikke forelå til behandling. Dette er rimelig selvfølgelig, og det skulle være unødvendig å presisere denne selvfølgelighet som de fleste forstår – med unntak av Fløgstad & Co.
Og Forfatterforeningens vedtak – med sin forankring i Dahl og Solhjells bok om æresretten – er indirekte også et oppgjør med den ukritiske og servile behandling av æresretten hos Jan-Erik Ebbestad Hansens i hans bok om Alf Larsen.
Det er kvalifisert galt å påstå at Forfatterforeningen ikke kan omgjøre dommene gjennom sin beklagelse når vi konstaterer hvilke mangler som er dokumentert.
Alf Larsens stiftelse får kritikk – på tross av at stiftelsen ikke ville følge oppfølgingen om å brenne deler av Alf Larsens arkiv, men mente at alle dokumenter burde gjøres offentlig tilgjengelig gjennom salget til Nationalbiblioteket og la ut en arkivnøkkel med blant annet stikkordet «Jødeproblemet», hvor Alf Larsen uhumskheter var samlet, og som således ble servert på et sølvfat til de som måtte være interesserte.
Undertegnede har påpekt at Alf Larsen under krigen hadde flere kritikkverdige uttalelser, at Alf Larsen hadde en trang til å gå motstrøms, og at han la seg på kollisjonskurs med det som var den alminnelige oppfatningen av hva man kunne tillate seg under krigen. Som eksempler nevnte jeg hans påstand om at okkupasjonen var en slags Herrens urettferdige straffedom, og at han ga universitetet et spark da han velsignet tyskernes stengning, og ga universitetet et medansvar for samfunnslivets alminnelige forfall og manglende motstandskraft ovenfor nye ideer.
Jeg har videre tiltrådt Amund Hønningstads uttalelser om Larsen i Farmand, om at «man ikke diskuterer brannårsaker så lenge huset brenner».
Men hva jeg måtte mene, eller ikke mene, har da vitterlig ingen betydning for æresrettens manglende legitimitet og klanderverdig saksbehandling – og det er det Forfatterforeningen med rette har beklaget.
Cato Schiøtz