Til et innlegg av Simon Pahle og Mona Pahle Bjerke i Morgenbladet 5. april, vil vi gjerne få opplysende følgende: Den endelige dommen fra æresrettens ankenemnd, en ankenemnd som ble godtatt av Ejlert og André Bjerke, var at boten ble frafalt for både far og sønn. Så heter det «Kunstnerrådet finner under henvisning til premissene for Eilert Bjerke ikke å kunne frita André Bjerke for enhver bebreidelse i anledning av hans forbindelse» med det nazistiske Gunnar Stenersens Forlag. Æresretten konkluderte at saken mot André Bjerke «bør ha sitt forblivende med den forholdsregel som er truffet i form av 1 års karantene, som allerede er utløpet.» Ut fra vanlige hermeneutiske prinsipper skal det godt gjøres å tolke dette som en frifinnelse. Poenget var ikke at André Bjerke var frifunnet, men at han slapp ytterligere straff.
Den fantasifulle fortolkningen av Fänriks Ståls Sägner som et kampskrift mot tyskerne, er uten rot i virkeligheten. Tyskerne følte seg snytt av Gunnar Stenersen som da krigen snudde, forsøkte å trappe ned forbindelsen. De følte seg lurt av en opportunist, og ville hevne seg ved å stikke kjepper i hjulene for ham.
Gunnar Stenersen Forlag var opprettet som et forlag for å betjene Wehrmacht, Rikskommissariatet og NS-myndighetene. Derfor var det slik Pahle og Pahle Bjerke også skriver et brudd på kulturfronten å ha noe med forlaget å gjøre: «Det kan ikke bestrides.»
Kjartan Fløgstad
Tore Rem
Espen Søbye