Først var det Sumaya Jirde Ali og Klassekampen, så var det Mohamed Abdi, Camara Lundestad Joof og Morgenbladet. To avisredaksjoner som har vært rimelig sikre i sin sak, når saken har vært å gi arena til personer som angriper den grunnleggende menneskelige verdigheten til blant annet Jirde Ali, Abdi og Joof. To avisredaksjoner med oppegående personer som jeg har stor respekt for, men som dessverre har fremstått nokså belærende i møte med minoritetene som rammes av ytringene de mener man bør prioritere å gi en plattform.
For noen år siden er jeg nokså sikker på at det ville ha vært annerledes. Det var den gangen de borgerlige partiene konsekvent «no platformet» Frp i regjeringssammenheng, og helt utelukket å gi dem taburetter på grunn av hva man gjerne refererte til som deres menneskesyn. De uskrevne reglene som preger offentligheten, er selvsagt ikke varige prinsipper, men i bevegelse, og kan i noen grad minne om svingninger i motebildet. Det handler om hva som til enhver tid regnes som passabelt av de segmentene av den meningsbærende offentligheten man definerer seg selv ut fra.
Morgenbladets credo nå er den offentlige samtalen og kampen mot polarisering. Men polariseringen kan selvsagt ikke motvirkes ved å presse de minoritetene en aktør som Bannon søker å utdefinere, til å godta ham som noen å dele scene med. Tvert om er det et nokså grovt overtramp. Forfallet i den offentlige samtalen skyldes ikke de som reagerer på rasisme og fiendebilder, men de som utbrer dem. Denne litt luftige troen på den store samtalen ender paradoksalt nok med at man et stykke på vei lar minoritetsstemmene stå igjen alene, uten tilstrekkelig evne til å lytte når de forsøker å forklare hvorfor man ikke kan leve med at nærmest hvert arrangement nå skal ha sin utekkelige høyreradikaler, som et jævla troll i eske.
Forfallet i den offentlige samtalen skyldes ikke de som reagerer på rasisme og fiendebilder, men de som utbrer dem
Vi skal ha en samtale med Carl I. Hagen om hans mishag overfor muslimer. Vi skal ha en samtale med Siv Jensen om hennes mishag overfor muslimer. Vi skal ha en samtale med Sylvi Listhaug om hennes mishag overfor muslimer. Vi skal ha en samtale med Christian Tybring-Gjedde om hans mishag overfor muslimer. Vi har hatt, har og skal ha uendelig mange samtaler med folk som har et mishag overfor muslimer, mer enn nok til at vi skal kunne feire den store, norske samtalen, alt mens fordommene som utbres, preger stadig mer av vårt lands asylpolitikk. Alle de samtalene må vi ta. Men vi må ikke ta samtalen med en høyreradikal demagog, naziflørt og prydrasist som Steve Bannon, som blant mye annet har vært med på å utmeisle et av de mest åpenlyst rasistiske tiltakene vi har sett i et vestlig demokrati i nyere tid, nemlig Trumps «Muslim ban».
Jeg vet at Morgenbladet har en antirasistisk sjel. Jeg vet at jeg i de fleste debatter vil være langt mer enig med dem enn i dette tilfellet, og at de ofte har artikler som i seg selv kan regnes som god antirasisme. Det jeg spør meg om, er dette: Vi vendte ryggen til Arne Myrdal. Hvordan har norsk offentlighet gått fra det, til å ville være mikrofonholder for en aktør som har vært mange ganger så skadelig? Man kan ikke engang skylde på at Bannon går i dress. Er det fordi han er bedre formulert og bedre belest? I så fall – er det ikke nettopp dette som gjør ham enda farligere, og som gjør at han desto mye mer fortjener at vi vender ham ryggen?
Jeg er i mindre grad en tilhenger av scenenekt enn jeg er en motstander av sceneiver. Det jeg reagerer på, er naiviteten i møte med høyreradikale aktører, troen på at man kan skvise noe meningsfullt ut av å ha endeløst mange samtaler med dem, den klikkvennlige spenningsfaktoren som nok også kan virke forførende på arrangører, og den manglende forståelsen for hvordan det er problematisk for menneskene som rammes.
Jeg er i mindre grad en tilhenger av scenenekt enn jeg er en motstander av sceneiver.
Enhver protestaksjon mot en rasist kan nå leses inn i en tidsriktig tolkningsramme hvor protesten blir et angrep på ytringsfriheten. Det er som om man har mistet forståelsen av betydningen av aktivisme, motstand, kamp innen rammene av et demokrati. Det er som om offentligheten har gått på så mange seminar at man ender med å tro at demokratiet bare er et eneste, langt seminar. Men det å si at det finnes ideer vi tar avstand fra, ideologier vi frastøtes av, menneskesyn som går imot vårt samfunns grunnlag, demagoger vi ikke ønsker å tilrettelegge for, arrangement vi ønsker å markere avstand til som et uttrykk for vår ytringsfrihet – at dette også er en soleklar del av demokratiet, og har vært en sentral del av kampen for verdighet og menneskerettigheter – det ser ut til å ha gått litt i glemmeboka hos noen.
Rune Berglund Steen
Leder, Antirasistisk Senter