Debatt

Se enkeltmennesket

Vi skal ikke bevare mennesker for mangfoldets skyld, men for deres egen eksistens skyld.

For det første gir lege Preben Aavitsland feilaktig inntrykk av min arbeidsplass når han omtaler den som en abortforbudsorganisasjon. Menneskeverd har i dag over 10 000 medlemmer og arbeider med flere temaer som blant annet bioteknologi, lindrende behandling, bedre økonomiske rammer for gravide, likeverd for funksjonshemmede og menneskerettigheter, for å nevne noe. Det er ikke redelig å redusere oss til en gruppe som kun nekter kvinner abort. Årlig deler Menneskeverd ut den anerkjente Livsvernprisen til personer eller organisasjoner som har vært og er genuint opptatt av å jobbe for et økt vern om menneskeverdet i samfunnet vårt. Gjennom denne prisen har vi vært opptatt av å dekke et stort spekter av ulike engasjement. Noen sneversynt organisasjon som ikke har andre saksfelt enn abort, stemmer ikke og er ikke en rettferdig merkelapp.

For det andre er tyngdepunktet i min argumentasjon om at samfunnet trenger mennesker med Downs syndrom (DS), ikke mangfoldsargumentet. (Her viser Aavitsland dessuten til en artikkel der det ikke er jeg som uttaler meg om mangfoldsargumentet, selv om artikkelen gir inntrykk av det.) Argumentet om mangfold vil alltid være en bieffekt og en naturlig konsekvens av at vi beskytter og verner om hvert enkelt liv. Kjernen i min argumentasjon handler først og fremst om å beskytte mennesker med DS for deres egen eksistens skyld. Det handler om at hvert enkelt individ skal inneha samme vilkår som alle oss andre. Det finnes et felles «vi» som må komme til uttrykk i praksis – og ikke kun som et pent ord man smykker seg med under taler om mangfold og likeverd.

Staten bør legge til rette for at loven er lik for alle mennesker – uavhengig av kromosomer og funksjoner. I dag er det dessverre ikke slik. Oppdager man «noe» ved fosteret man bærer etter grensen for selvbestemt abort, har man adgang til å velge bort opp mot 22. uke. Godt over halvveis i svangerskapet. Menneskeverd ønsker et likestilt lovverk.

Politikken som berører fosterdiagnostikk er i mine øyne på gale veier når man snakker om å utvide regelverket og åpne opp for at alle kvinner kan få tilbud om tidlig ultralyd, når dette for mange handler om å vite om fosteret har en sykdom eller egenskaper man ikke ønsker seg eller makter å ta vare på. Så lenge fosterdiagnostikkens mål i tidlig fase (før uke 12) handler om mulighet til å velge bort på bakgrunn av «funn» på ultralydskjermen og via blodprøver, handler ikke dette om en helsegevinst for barnet. Det blir med andre ord et redskap for å «luke» ut det vi ikke ønsker oss i samfunnet. Det er ikke mangfoldet som lider, men først og fremst enkeltmennesket.

Vi mennesker har en unik evne til å tilpasse oss omgivelsene våre og endringer som kommer vår vei. Livet kan aldri planlegges i detalj, og det uforutsigbare er essensen ved å leve og være menneske. Jeg hørte nylig en historie om en dame som var så glad for at hun ikke visste at barnet hennes var funksjonshemmet før fødsel – da hadde hun vært redd for at hun hadde valgt bort en berikelse og en glede til hele familien – slik hun ser situasjonen i ettertid. Livet og graviditeter er aldri fritatt fra risiko – uavhengig om det er en indikasjon på DS eller ikke.

Menneskeverd er opptatt av at kvinnen skal få hjelp i form av tilstrekkelig informasjon, emosjonell, praktisk og økonomisk støtte, slik at byrden ved å få beskjed om at man bærer et barn som har et kromosom for mye, ikke blir like tung.

Kan vi ikke begynne å snakke om nåværende forhold, eksisterende politikk og realistiske tiltak til støtte for kvinnen og barnet hun bærer, så kan vi ta spørsmålet om vitaminpillen ved en senere anledning hvis det blir aktuelt i fremtiden.

Maria Victoria Kjølstad Aanje

Mer fra Debatt