I et innlegg i Morgenbladet forrige uke avlegger Klassekampens bergensredaksjon meg en visitt i anledning min påstand om at forfatteren Andreas Munch var den første som offentlig tok avstand fra jødeparagrafen (Morgenbladet 10. mai). Gunnar Wiederstrøm har selvfølgelig helt rett i at bergenseren Heinrich Glogau kom Munch i forkjøpet, faktisk nesten med 20 år, da han i 1817 rettet et kritisk innlegg mot en av jødeparagrafens opphavsmenn, Christian Magnus Falsen.
Mitt anliggende er ikke å starte en konkurranse om hvem som var først.
Nærheten i tid og adressaten for innlegget knytter Glogaus angrep på jødeparagrafen direkte til eidsvollsmennenes debatt om jødene, og i så måte kan man saktens argumentere for at heller ikke Glogau var den første, men at jødeparagrafens motstandere på Eidsvoll var «de egentlige Ophavsmænd til Jødernes Emancipation», for å si det med Wergeland. Frode Ulvund har fortjenestefullt trukket Glogau ut av glemselen, men i årene etter riksforsamlingen stod imidlertid Glogau ganske alene i sin kritikk, og noen egentlig offentlig debatt om jødeparagrafen kan man vel ikke snakke om før en generasjon senere, innledet av Munchs protestdikt i 1836.
Mitt anliggende med å fremheve Munch er ikke å starte en konkurranse om hvem som var først ute med å si nei til jødeparagrafen, men å vise at den såkalte «jødesaken» på 1840-tallet hadde flere aktører enn Wergeland. Det er på tide å betrakte overgangen fra en av de mest intolerante til en av de mest liberale jødelovgivningene i Europa som en hvilken som helst annen historisk prosess, og ikke kun som et nasjons- og identitetsbygging-prosjekt rundt Wergelands person, slik for eksempel HL-senteret bidrar til når det denne helgen feirer Wergelands fødselsdag med suttungteater.
Andreas Snildal