Norge står med en fot utenfor EU-samarbeidet. Gjennom EØS er Norge dypt økonomisk integrert i EU, men mangler stemmerett i Europaparlamentsvalget og står på gangen når rammene for norsk politikk blir lagt.
Ifølge den amerikanske økonomen Dani Rodrik kan ikke moderne land, som Norge, oppnå hyperglobalisering (som EUs indre marked), nasjonal suverenitet og demokrati på en gang. Han kaller dette for et politisk trilemma, hvor en stat kun kan oppnå to av de tre.
Noe forenklet: Hvis en stat velger suverenitet og hyperglobalisering, må den gi avkall på demokratisk innflytelse. Det gir en stat mulighet til å handle med andre land. Men dette vil begrense demokratiet fordi myndighetene lar konkurranse fra markedet, og ikke innbyggerne, sette dagsorden for landets politikk. Dette illustrerer Norges tilknytning til EU gjennom EØS. Vi styres av EU-politikken, som sørger for fri bevegelse av varer, personer, tjenester og investeringer, men mangler medbestemmelse.
EØS-avtalen er imidlertid blitt mer omfattende og dekker langt flere områder enn den gjorde for 25 år siden. Dette medfører at norsk suverenitet er overført til EU på flere områder enn bare varehandel. Norge har altså oppnådd det motsatte av det som var hovedargumentet mot EU-medlemskap i 94. Det betyr at Norge står igjen med ett av Rodriks alternativer – hyperglobalisering.
Likevel har Norge mulighet til å reservere seg mot EUs regler, selv om det kan diskuteres hvor reelt det er. Det er også områder som ikke er underlagt EUs styremakt, som fiske, toll og finans. Norsk suverenitet er likevel begrenset ved at EU-lover har forrang over norske på flere områder.
Det andre alternativet er å velge den retningen høyrepopulistene vil gå, nemlig demokrati og nasjonal suverenitet. Rodrik mener at det kun kan la seg gjøre hvis hyperglobaliseringen begrenses, siden den er uforenlig med de to andre. Å redusere den økonomiske integrasjonen vil få store konsekvenser for Norge. EØS-avtalen sikrer Norge friksjonsfri adgang til vårt viktigste marked.
Det tredje alternativet, og det beste, er hyperglobalisering og demokrati. EU har i stor grad globalisert demokratiet gjennom opprettelsen av europeiske institusjoner. Gjennom Europaparlamentet er europeerne med på å legge grunnlag for den felleseuropeiske politikken, og i Ministerrådet står hvert lands regjering ansvarlig ovenfor parlamentet og borgerne i sitt hjemland. Dette svekker den nasjonale suvereniteten noe, ettersom statene ikke bestemmer sin handelspolitikk på egen hånd, men innordner seg felleseuropeiske regler. Men statene deltar i EUs politikkutforming og har dermed mer makt over egne områder enn Norge.
Å bli med i EU er ikke lenger et spørsmål om å avgi mer suverenitet, men om å gjenvinne den. I 25 år har Norge gjemt seg på gangen og takket nei til reell innflytelse over eget land og Europa. Er det ikke snart på tide å ta tilbake kontrollen gjennom medlemskap?
Nora Duus Rodin