En tid tilbake inviterte jeg Andreas Viestad til en noe spesiell matfestival: Larvefestivalen i Papua, på indonesisk side i Asias største gjenværende regnskog på øya Ny-Guinea. Av hensyn til hans journalistiske integritet stilte jeg ikke krav om hva som skulle skrives etterpå.
Resultatet kunne leses i Morgenbladet 28. juni. Jeg håper vertskapet hans i Papua, Korowai-folket, aldri får vite om det.
Bildet av Korowai-folket som «de siste kannibaler» passer godt inn i en fortelling som Regnskogfondet forsøker å motvirke. Den ligner fortellingen som dominerte vestlig kontakt med størstedelen av verden i århundrer, og er virksom i alle store regnskogland i dag. Og den utgjør en direkte trussel for Viestads vertskap i Papua.
Korowai-folkets møter med storsamfunnet etter at de ble «oppdaget», som det kalles, har hittil vært ganske trøblete. I fremtiden kan møtene bli mye verre: Store deler av skogen de bor i, er regulert til hugst eller plantasjer.
Blir skogen ødelagt, betyr det ikke bare at et av verdens rikeste økosystemer går tapt. Det betyr også slutten på livsgrunnlaget til millioner av mennesker som bor i skogen.
Når planer om storstilt industrialisering av skogens ressurser likevel er politisk legitime, må det sees i lys av en herskende fortelling som sier at livet i regnskogen er lite verdt, og at de som bor der, bør ta del i den moderne økonomien. Slik kan ødeleggelse av skogen forsvares ikke bare som en økonomisk strategi, men også et sosialt prosjekt: Den blir del av nasjonens modernisering ved å bringe sivilisasjon til alle dens utkanter.
Fortellingen har ingen grobunn i virkeligheten. Det er ingen grunn til å romantisere livet i regnskogen – det er ukomfortabelt og krevende på mange måter – men det er ikke noe dårlig liv sammenlignet med hvordan fattigfolk ellers lever. Og for dem som bor i skogen i dag, er alternativene verre. Om skogen forsvinner, havner de nederst på stigen i den moderne økonomien. De går gjerne fra moderat til ekstrem fattigdom.
Under den herskende fortellingen om regnskogen og folk som bor i den er det vanskelig å peke på andre utviklingsveier. Skal vi snu utviklingen, må vi skape et annet bilde av folk og liv i regnskogen. Et nytt narrativ om Papua er derfor et av hovedelementene i Regnskogfondets arbeid for å redde regnskogen her.
Skal vi snu utviklingen, må vi skape et annet bilde av folk og liv i regnskogen
Et bidrag til dette er å revitalisere en gammel tradisjon. Tradisjonelt har store begivenheter blitt markert med en fest der sagolarver er hovedingrediens. Den er nå gjenopptatt med et bredere formål: Nasjonal oppmerksomhet om urfolk i regnskogen, deres kultur og identitet, men også deres politiske interesser.
Forrige fest var svært vellykket. Store indonesiske medier deltok sammen med politiske ledere og myndighetspersoner. Et grundig gjennomarbeidet politisk dokument ble overlevert myndighetene og videreformidlet via mediene. Hovedstadsjournalistene ble servert fingertykke larver tilberedt på ulike vis – grillet, innbakt, sashimi – akkompagnert med dans og musikk, og de gjorde mengder av intervjuer.
I ettertid kom en rekke positivt ladede reportasjer på tv, papir og nett. Folk i regnskogen i Papua har sannsynligvis aldri før fått så mye positiv nasjonal oppmerksomhet, endog supplert med viktige politiske budskap. Lesere, seere og lyttere som knapt visste at det fantes folk i denne regnskogen, fikk et bilde av stolte, interessante og politisk bevisste folk med en egen utviklingsagenda. Journalistene virket begeistret og antagelig interessert i å skrive mer om samme tema.
Festens eneste norske skribent, Andreas Viestad, valgte en annen vei. Som matekspert, kjent for å sette mat i kontekst, hadde han et vell av muligheter til å skrive om festivalens tema. Men fremfor å formidle det hans vertskap så gjerne ville formidle, som handlet om nåtidige og fremtidige spørsmål, valgte han én enkelt tematikk fra deres fortid: kannibalisme.
Det handler for så vidt også om mat og mattradisjon, og det han skriver er antagelig ikke uriktig, bortsett fra at knapt noen fagfolk tror at kannibalisme ble praktisert så nylig som Viestad forsøker å gi inntrykk av. Mellom linjene får han leseren til å lure på om det kanskje pågår ennå. Det står også mellom linjene at hans vertskap var ukomfortable med å snakke om disse sidene ved sin fortid, og at han nærmest måtte lirke det ut av dem.
De etiske sidene ved dette får ligge. Men det var også et politisk valg. Tematikken er nemlig en kraftfull del av fortellingen om de «ville» og «primitive», som ligger til grunn for ideen om at ødeleggelse av regnskogen er et moderniseringsprosjekt. Det er denne fortellingen Regnskogfondet forsøker å kansellere, men som er omtrent umulig så lenge de som bor der, blir kjent som kannibaler.
De indonesiske journalistene som deltok på samme festival, tok poenget, og lot til å ha forstått den politiske kraften som ligger i reportasjer om møter med de andre. Derfor er jeg akkurat nå glad for at Morgenbladet ikke leses i Indonesia.
Øyvind Eggen
Generalsekretær i Regnskogfondet