Få temaer mobiliserer til større kamp blant norske kommentatorer enn kjønnsforståelser som avviker fra samfunnets normer for kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Sist ut er Espen Ottosen i Morgenbladet som uttrykker bekymring for at samfunnet nå er blitt så intolerant at feilkjønning kan bli forbudt. Feilkjønning innebærer at man ikke anerkjenner en persons kjønnsidentitet ved konsekvent å omtale eller tiltale en person med et annet pronomen eller navn enn det vedkommende identifiserer seg med eller er registrert med i folkeregisteret. Videre spør Ottosen om helsepersonell kan pålegges «å mene at kjønn ikke bestemmes av biologi». Utgangspunktet er en rettssak i England, der en lege mener han ble sagt opp fordi han feilkjønnet en pasient, noe arbeidsgiver bestrider. Vi er ikke eksperter på juss, så spørsmålet om kriminalisering lar vi ligge, selv om vi i Norge ikke har registrert noe ønske om å kriminalisere feilkjønning. Vi ønsker imidlertid å knytte et par kommentarer til helsepersonells rett til å feilkjønne, ikke minst sett i lys av endrede forståelser av kjønn i medisinen mer generelt.
Ottosen angriper problemet fra en prinsipiell synsvinkel. For oss som helsepersonell fremstår imidlertid problemstillingen som noe søkt, all den tid han ikke diskuterer den avgjørende rollen et respektfullt møte mellom helsepersonell og pasient spiller for i det hele tatt å kunne etablere en behandlingsallianse. Det er vanskelig å forestille seg hvordan man som helsepersonell skal vinne tillit hos en pasient, dersom man ikke anerkjenner personen som sitter foran en. Det gjør man vitterlig ikke om man ikke er interessert i, stiller seg åpen for og respekterer den kjønnsidentiteten personen har. I tillegg kommer at man i Norge iht. lov om endring av juridisk kjønn selv kan endre kjønn registrert i folkeregisteret. Det virker underlig at man som helsepersonell ikke skal respektere dette.
Det er vanskelig å forestille seg hvordan man som helsepersonell skal vinne tillit hos en pasient, dersom man ikke anerkjenner personen som sitter foran en
I diskusjoner om kjønn settes det ofte opp et skille mellom ideologi og biologi, mellom aktivisme og vitenskap. På den ene siden finner man da lhbtqi-aktivister og kjønnsforskere som argumenterer for at kjønn er flytende og konstruert. På den andre siden befinner seg naturvitere og eventuelt leger som argumenterer for at kjønn er biologi. Men denne skillelinjen er konstruert og finner ikke støtte i historien. I vårt forskningsprosjekt – som er et samarbeid mellom leger, historikere og samfunnsvitere – undersøker vi hvordan medisinsk kjønnsforståelse har endret seg fra 1950-tallet til i dag.
Det man overser, dersom man stiller aktivisme og biologi/medisin opp mot hverandre, er at medisinen selv har vært en sentral kraft i å endre kjønnsforståelser i samfunnet mer generelt. Det er uhistorisk å hevde at det har vært én forståelse av kjønn i biologien eller medisinen gjennom historien. Leger har gjennom hele 1900-tallet, og særlig etter andre verdenskrig, tilbudt pasienter medisinsk behandling, som hormoner og kirurgi, der kjønn tildelt ved fødsel ikke har passet overens med kjønnsidentiteten. Det var helsepersonell ved Johns Hopkins-klinikken i Baltimore som på 1950-tallet fant opp begrepet «kjønnsrolle» i sitt arbeid med intersexbarn. De hevdet at det var et lite tidsvindu de første par leveårene der kjønnsidentiteten kunne endres. Så lenge man igangsatte hormonell og kirurgisk behandling helt tidlig i livet, kunne kjønnsrollen og kjønnsidentiteten endres til det kjønnet barnet ble oppdratt som. Denne praksisen bidro til at «sosialt kjønn» oppsto som egen kategori i begrepet kjønn.
Medisinen har med andre ord vært en viktig premissleverandør for vår forståelse av kjønn: Helsepersonell har trukket opp grenser mellom kjønnene, samtidig som de har introdusert nye begreper som har bidratt til en mer flytende forståelse av kjønn. Et eksempel på det finner vi i den nye internasjonale diagnosemanualen ICD-11 som nå er lansert, der den tidligere diagnosen «transseksualisme» er fjernet til fordel for en ny diagnose «kjønnsinkongruens». Med diagnoseendringen forsvant tidligere termer som «motsatt kjønn» og «anatomisk kjønn» og ble erstattet med «opplevd kjønn» og «kjønn tildelt ved fødsel». Et annet eksempel er at en av verdens største endokrinologiske foreninger (dvs. ansamling av hormonleger) fraråder å bruke betegnelsen «biologisk kjønn» fordi det er upresist. Det publiseres fler og fler medisinske artikler og bøker om personer med ikke-binær kjønnsidentitet og spesielle helsebehov, ikke minst om personer som blir diskriminert av helsepersonell og dermed ikke får den hjelpen de trenger. Og vi har økende kunnskap om transseksuelle, transpersoner og personer med ikke-binær kjønnsidentitet som ikke tør å oppsøke helsehjelp av frykt for å bli avvist, ikke bli anerkjent eller bli trakassert. Denne økende mengden forskningslitteratur er uansett et uttrykk for at medisinen selv er en pådriver for en flytende forståelse av kjønn, der både biologi, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk spiller inn.
Med andre ord er det ikke lenger helt uproblematisk som helsepersonell å påberope seg en religiøs eller personlig overbevisning for å tviholde på å adressere pasientene med det kjønnet de ble tildelt ved fødsel, selv om dette strider med personens kjønnsidentitet eller personnummer. For det første forhindrer det god helsehjelp. For det andre strider det mot en økende medisinsk kunnskap om menneskers kjønnsmangfold.
Ketil Slagstad
Lege og doktorgradsstipendiat, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo
Anne Helene Kveim Lie
Lege og førsteamanuensis, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo