Morgenbladets Bernhard Ellefsen har anmeldt Hvor er lyset om vinteren? Da Sivert valgte å avslutte livet, skrevet av Tove Irene Langsveen og Sivert Langsveen Tjæreboden. Det er interessant å lese Ellefsens refleksjoner om forholdet mellom litteratur og virkelighet. Samtidig ser vi grunn til å besvare en sentral påstand som ligger til grunn for at han konkluderer med at dette er «en umulig bok». Morgenbladets anmelder mener det er oppsiktsvekkende at Gyldendal publiserer en bok Sivert, som tok sitt eget liv i februar 2017, «ikke har hatt den minste kjennskap til» at «han har vært med å 'skrive'». Som et slags sannhetsbevis for egen påstand, trekker Ellefsen ut en enkel passasje fra Siverts litterære tekst, som han tolker som Siverts advarsel «mot å føre inn årsakssammenhenger mellom fortidens kaotiske og uoversiktlige hendelser».
Siverts mor, Tove Langsveen, som naturlig nok kjente sin 20 år gamle sønn svært godt, tolker tekstene hans på et helt annet vis. Hun var – også gjennom deres mange nære samtaler – overbevist om at Sivert hadde et sterkt ønske om å bli lest, og at han heller ikke ville hatt motforestillinger mot at tekstene hans nå blir lest i konteksten de er satt inn i.
For Tove handlet tiden etter Sivert om å holde seg oppe, kjempe mot selvbebreidelsen og om å stagge en frykt for at også andre skulle gå til grunne. Hun valgte å sette ord på det. Hun ønsket å skrive om tabuer og skam rundt ensomhet, og om at vi alle må forsøke å strekke frem en hånd til dem som er langt nede. Tove er overbevist om at åpenhet om et betent tema som selvmord kan virke både lindrende og forebyggende. Gyldendal støtter naturligvis opp om dette. Og for forlaget var det da også snarere umulig ikke å skulle utgi Hvor er lyset om vinteren? En bok vi mener er svært viktig, og som vil kunne være til stor trøst, hjelp og ettertanke for svært mange.
Bjørn Olav Jahr
Redaktør, GL Sakprosa