I et innlegg i Morgenbladet 6. september skriver Erica Hogstad Fjæran om etologi – dyrs adferd. Det er to hovedargumenter som dominerer innlegget. Den ene er at kunnskap om etologi er viktig når man diskuterer dyr i samfunnet. Her er Noah helt enig. Den andre er at fagfolk som etologer automatisk har sannheten om dyrs behov – og at andre må «stole på at fagekspertisen innen dyrevelferd er kompetent til å tale, gi råd og handle på vegne av dyrene». Jeg skulle ønske hun hadde rett også i dette. Men hennes eget innlegg motbeviser påstanden, i det Fjæran beskriver industrielt grisehold i trange betongbinger slik: «Etologen ser: En tilpasning i husdyrproduksjon som ivaretar flere hensyn.»
Betongbingene i griseindustrien ivaretar ikke grisens behov – de ivaretar næringens behov. Fjæran er tilknyttet Bondelaget, og illustrerer i innlegget det som ofte er problemet for fagfolk på dyrevelferd: De står i spagaten mellom kunnskap om hva som er dyrenes beste og det faktum at de ofte jobber for næringer som slett ikke har dyrenes beste som utgangspunkt.
Som veterinær vet jeg hvor skadelig det kan være for dyrene, at publikum ukritisk tror at fagfolk ikke også kan være bundet av andre interesser. Per i dag tenker folk flest på veterinærer som fagfolk som alltid vil dyrenes beste. Men veterinæryrket i Norge begynte tvert imot som «landbruksrådgivere» for å øke yteevnen til produksjonsdyr, og bedre bondens økonomi. Dyrenes velferd var underordnet. Det er mange veterinærer som vil si at de jobber for at dyr skal ha det bra. Men ser man nærmere på veterinærenes arbeidsplasser, særlig innenfor næringene, handler det ofte heller om å monitorere og kontrollere, men ikke hindre, lidelse: Innenfor mange områder i samfunnet blir dyr sett på som midler vi kan bruke. Det er akseptert og lovlig at de blir utsatt for en viss grad av lidelse.
Det kan være en utfordring for veterinærer å fremme respekt og omtanke for dyr i et yrke som ofte møter systemer og praksiser som er bygget på helt andre verdier enn nettopp respekt og omtanke. Å være den som skal lindre lidelse, når lidelsen er en forutsetning for systemer man er forventet å akseptere og jobbe innenfor, er en selvmotsigende og potensielt konfliktfylt rolle.
Veterinæren er ikke alltid en garantist for god dyrevelferd. Tvert imot kan veterinærens faglige autoritet bidra til å skjule dyrevelferdsproblemer nettopp fordi troen på den faglige autoriteten skjuler at også veterinæren må forholde seg til andre – for eksempel politiske og økonomiske interesser. Ved å benytte positivt ladede begreper om situasjoner med overveiende negativt innhold for dyrene som lever i dem, kan veterinærer risikere å bruke sin faglige autoritet til å villede snarere enn å belyse dyrs behov. Dersom veterinærer bidrar til å underkommunisere problemer ved utnytting av dyr, kan dette skade potensialet for dyreetisk debatt i samfunnet.
Den samme fellen kan også etologer gå i. Og dessverre går Fjæran i den, når hun underkommuniserer grisens lidelser i betongbingen.
Siri Martinsen
Veterinær i Noah – for dyrs rettigheter