AKADEMIA I vår var 10 av 10 nytilsatte filosofer ved institutt for filosofi og religionsvitenskap ved NTNU menn, og en ny pensumbok i ex.phil., Tanke og handling, er nesten kvinnefri. Filosofistudentene Frida Aune Borstad og Arild Julius Østrem kommenterte nylig situasjonen i Morgenbladet og mener det er et aktivt valg fra instituttet å ikke ansette kvinner. I Klassekampen 11. september sier de at det er problematisk at andelen kvinnelige teoretikere nesten er fraværende på pensum, og at mange perspektiver ikke kommer frem når det hovedsakelig undervises om menn. Dette er jeg helt enig i.
Her har NTNU sviktet totalt. Skal ikke filosofi forstå verden og stille kritiske spørsmål? Det er ironisk at institutt for filosofi ikke klarer å tenke nytt og utfordre det etablerte. De holder seg til gamle normer og forestillingen om at det er menn som er de store tenkerne. Jeg vil påpeke at det i år er 70 år siden Simone de Beauvoir skrev Det annet kjønn, og det er en stund siden. Det er påfallende at vi ikke har kommet lenger og at det å befatte seg med filosofi fortsatt er et mannlig domene. Dette er et skolebokeksempel som legitimerer Simone de Beauvoir og Raewyn Connells teorier om hvordan kjønnsmakt fungerer. Hadde universitetsledelsen lest disse tenkerne grundig og hatt disse perspektivene i bakhodet under ansettelsesprosessene, hadde vi kanskje ikke hatt denne debatten i dag. For dem som er ukjent med de Beauvoir og Connells teorier skal jeg kort forklare. De Beauvoirs kjønnsforståelse innebærer at kvinnen er sosialisert inn fra oppveksten av å være underordnet mannen. Hun blir redusert til mannens absolutte andre. I en slik forståelse er menn normen og idealet, og kvinner er annetgjort.
Hegemonisk maskulinitet er et begrep lansert av Professor Emerita Raewyn Connell. Jørgen Lorentzen definerer dette greit: «Hegemonisk maskulinitet er en spesifikk måte som grupper av menn kombinerer sin tilgang til makt og penger på med bestemte legitimerende diskurser som opprettholder gruppens dominans».
Patriarkalsk dividends er også et begrep lansert av Connell og sier noe om hvordan menn får fordeler i kraft av å være menn. I de Beauvoirs kjønnsforståelse ser vi at kvinnen er sosialisert inn fra barnsben av å være underordnet mannen, men også mannen er sosialisert inn i en verden der han er ventes å være det ledende og dominante kjønnet. Hvis vi følger Beauvoir sin analyse er forklaringen på mannsdominansen ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap at menn ansetter andre menn fordi de er sosialisert til å tenke at menn har de beste kvalifikasjonene (og hodene). Kvinnelige søkere og ansatte blir «den andre» som ikke får sin stemme og sine perspektiver hørt fordi det ligger en forestilling om at kvinner ikke har samme kvalifikasjoner og egenskaper som menn. Som en konsekvens går filosofistudenter glipp av viktige rollemodeller, tenkere og kunnskap.
Hegemonisk maskulinitet sier noe om menns dominans i et sosialt system og kan forklare hvorfor det er så få kvinner ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap. Det ligger noen bestemte idealer til grunn og en forestilling om at det er menn som innehar disse idealene og dermed er best «skikket» til å besitte disse stillingene. Gruppens dominans blir derfor opprettholdt og legitimert på grunn av denne forestillingen. Patriarkalsk utbytte, kan forklare fordelen, altså at menn fikk de utlyste stillingene fordi de er menn. Jeg har fått med meg at det denne uken ble avholdt et møte i fakultetsstyret for å finne ut hvordan de kan bli bedre i fremtiden ved senere ansettelser. Jeg ser selvsagt at det kreves praktiske løsninger. Hva med å ta i bruk muligheten til å bruke kvotering? Kvotering er et effektivt virkemiddel dersom man vil øke kjønnsbalansen. Noen vil sikkert hevde at kvotering er urettferdig eller at en kvinne som blir ansatt kun blir det på bakgrunn av at hun er kvinne. Loven slår fast at kvotering kun kan brukes dersom man står overfor to likt kvalifiserte kandidater, der den ene tilhører en minoritet som det ønskes økt representasjon av. Når det gjelder den nye ex.phil.-boken er det i alle fall supert at de Beauvoir er der, og jeg vil oppfordre ikke bare filosofistudentene, men også universitetsledelsen, til å ta seg tid til å lese både henne og Raewyn Connell. Til neste utgave av Tanke og handling kan jo forfatterne vurdere å ta med eksempelvis Judith Butler, Kimberlé Crenshaw og Mary Wollstonecraft.
Julie Nesset
Masterstudent i Likestilling og Mangfold ved NTNU