I forrige utgave av Morgenbladet kunne man lese en viktig kronikk, «Fra hytta i Todtnauberg til Endchan», om den tvilsomme resepsjonen av Heidegger i vår tid. Det er ingen tvil om at en slik resepsjon understreker betydningen av en debatt om Heideggers filosofi og nazismen, særlig etter at de «svarte heftene» er publisert. Med andre ord: Ja til forskning på Heidegger og nazismen og ja til forskning på Heidegger-resepsjon i høyreekstreme miljøer. Men det er viktig at historiske kontekstualiseringer av Heidegger ikke skygger for å se potensialet i Heideggers tekster i dag. La meg peke på fire utvalgte aspekter:
1. Selv om sjokket over antisemittismen i de svarte heftene krever en ny vurdering av Heideggers nazisme, bør man ikke glemme ulike tilnærminger mellom Heideggers filosofi og jødisk filosofi. Disse kan ikke tjene til en renvasking av Heideggers antisemittisme, men viser heller hen til kompleksiteten i saken. En sammenligning mellom Heideggers tanke om at væren åpenbarer seg i språket og jødisk eksistens- og språkfilosofi (Buber, Rosenzweig, Levinas, Derrida og i dag forskere som Peter Eli Gordon og Leora Batnizky) er svært fruktbar.
2. Heidegger åpnet opp for en ny forståelse av grunnleggende begreper i europeisk teologi og filosofi. Mye av forståelsen tok form hos Heidegger lenge før nazismen var en historisk realitet. Studiet av den unge Heidegger, og hvilken betydning hans tidlige tekster har for den videre utviklingen av hans tankevei, er svært viktig, for å ikke gå i fellen å avskrive «hele» Heidegger som nazistisk.
3. Heidegger arbeidet innenfor sin tids akademiske universitetskultur, men med sin tenkning sprengte han grensene til den akademiske filosofien. Heideggers værensfilosofi er et stadig løp mot språkets grenser, der han forsøker å forflytte grensene for hva som kan bli sagt. Denne tenkningen skaper nye rom for å uttrykke kunsterfaringer og poetiske tanker. Dette er selv Heideggers store kritiker, Theodor W. Adorno, inne på i sin kritikk av Heideggers tenkning.
4. Heidegger var en kunstner i måten å formidle sin tenkning på. Oppdagelsen av den performative Heidegger (for eksempel i Cai Werntgens bok Heidegger after Duchkamp) muliggjør nye tilegnelser av hans tekster. Var Heidegger en konseptkunstner og iscenesetter av filosofiske tanker? «Tenkningen dør av utsagnssetninger», skrev Heidegger, og kanskje ville Heidegger overvinne dette utsagnet med sin egen performative filosofi?
Å tenke med og mot Heidegger i dag må ikke overskygges av en ideologisk maktkamp mellom høyreekstreme identitetssøkere og venstrevridde moralister. Heideggers søken etter det ekte, og hans intense forsøk på å tenke opprinnelig, er ikke nødvendigvis et utslag av totalitarisme og høyreekstrem tenkning. Å oppdage Heidegger som kreativ impulsgiver er fortsatt en filosofisk mulighet og til dels også kanskje en nødvendighet (for noen).