Én av ti nordmenn er nå uføretrygdet og står utenfor arbeidslivet, og i neste års statsbudsjett er det første gang utgiftene til uføretrygd overstiger 100 milliarder kroner. Dette er bekymringsfullt for alle som er opptatt av et inkluderende samfunn med små forskjeller og en bærekraftig velferdsstat.
Men en rapport fra Nav viser at en av årsakene til den kraftige økningen blant unge uføretrygdede er at flere nå lever lenger med alvorlige misdannelser. Psykisk utviklingshemming, medfødte misdannelser og kromosomavvik er de viktigste medisinske årsakene til at uføretrygd innvilges tidlig. Men jeg mener at dette er velferdsstaten på sitt beste: å gi økonomisk trygghet for dem som ikke har mulighet for å sørge for det selv.
De som er mest opptatt av å kalle inkluderingsdugnaden for feilslått, er som regel de som er minst interessert i å følge anbefalingene fra forskningen.
Men Bonde har rett i at selv om vi holder denne gruppen utenfor, så er det for mange som står utenfor arbeidslivet. Det er for tidlig å si noe om inkluderingsdugnaden virker. Det skal evalueres for å kunne endre eller fjerne virkemidler som ikke virker, og skalere opp de som gir gode resultater. Den mye debatterte ordningen med arbeidsavklaringspenger bidro eksempelvis ikke til raskere avklaring og flere tilbake til arbeidslivet etter sykdom, slik den var ment å gjøre. Derfor har vi målrettet også gjort flere endringer i ordningen. Nå sist gjennom å følge opp Navs egne anbefalinger om å endre på ytelsen for unge under 25 år, da unge med diffuse lidelser, psykiske utfordringer og mestringsproblemer får mer med arbeidsavklaringspenger enn jevnaldrende som studerer eller er i arbeid. Dette kaller seniorforsker Simen Markussen ved Frisch-senteret å lage et rullebånd ut av arbeidslivet der folk låses inne i utenforskapet. Mediene og opposisjonen kaller det et usosialt kutt. Jeg mener det mest usosiale er å bevare en ordning forskningen slår fast at ikke fungerer, og det for en gruppe som er mest tjent med å være i arbeid eller aktivitet. De som er mest opptatt av å kalle inkluderingsdugnaden for feilslått, er som regel de som er minst interessert i å følge anbefalingene fra forskningen.
Inkluderingsdugnaden handler ikke om ett tiltak eller én ordning, men både å gjennomgå og sørge for at alle ytelser og ordninger vi har er arbeidsrettet og ikke skaper barrierer mot arbeidslivet, men tvert imot kobler Navs innsats og ytelser til arbeidslivet. Det gjør vi.
Rekorden i antall uføre er et problem. Ikke bare for de av oss som blir uføre, men for velferdsstaten og for Norge. Norske politikere har lenge sluppet å prioritere i budsjetter. Den tiden er snart over og da trenger vi en regjering som ikke bare snakker om arbeidslinjen, men som faktisk tør å ta de upopulære valg. Denne regjeringen har vilje til nettopp det. Ingenting tyder på at det som kan komme etter oss vil evne det samme. Da er det viktig at nettopp vi får det til.