Debatt

Farlig ja/nei-debatt

For eller imot Nato er forrige århundres debatt.

Henrik Thune, leder for Noref, Senter for internasjonal Konfliktløsning, forsøkte i forrige nummer å trekke i gang en debatt om hva som nå er fundamentet for norsk utenrikspolitikk. Honnør til Morgenbladet for også i sin trengselstid å bruke krefter på å løfte frem en lenge forsømt debatt.

Reaksjonene fra de fire intervjuede politikerne, som hver for seg er interessante nok, viser for meg nok en gang hvorfor det blir så vanskelig å få denne debatten. På den ene side har vi Høyres representant, som understreker at vi må videreutvikle forholdet til USA og Nato, og får støtte fra Aps representant. På den annen har vi SVs representant, som vil ha Norge ut av Nato. Det er ikke disse synspunktene i seg selv, men nettopp den konstellasjonen de til sammen utgjør, som blokkerer for debatten.

Den franske samfunnsviteren Pierre Bourdieu er vel den som har stilt problemet skarpest. Hans argument går som følger: Det finnes en alminnelig mening, det grekerne kalte doxa. Den består først og fremst av en ortodoksi, altså et argument som sier «ting har alltid vært slik, og må (derfor) fortsette å være slik». I tillegg finnes det gjerne en heterodoks linje: «ja, ting har riktignok vært slik, men nå skal de bli motsatt». I dette tilfellet har vi altså en doxa som sier Nato er det det dreier seg om, alt annet er av underordnet betydning, en ortodoks linje som sier vi må bli i Nato og en heterodoks linje som sier vi må ut av Nato.

Det er intet mindre enn farlig å holde seg med denne typen ja/nei-debatt.

Problemet for Thune og alle oss andre som vil ha debatten, er altså at Nato-tilhengerne og Nato-motstanderne dominerer hele ordskiftet, slik at vi som også vil snakke om andre ting, rett og slett henvises til sidelinjen. Det samme kan man si om utviklingspolitikken, som vi bruker ikke mindre enn 40 milliarder kroner på: enten er man for, eller så er man mot, mens en vel så interessant er hvordan man nå faktisk skal bruke de 40 milliardene på en mest mulig effektiv måte. Det er intet mindre enn farlig å holde seg med denne typen ja/nei-debatt. La meg gi to eksempler på hvorfor.

Kina er allerede uten sammenligning den nest sterkeste staten i verden. Ikke desto mindre blir mange nordmenn overrasket når Kina vil kjøpe norske havner og bedrifter, nedlagte grønlandske gruver og ekvadorianske råvarer. De spør: hvorfor er kineserne interessert i dette? Det er et enkelt spørsmål å besvare. Kina er nå en global stormakt, som per definisjon er interessert i alt og alle, og som per definisjon venter å bli tatt hensyn til når andre stater – alle stater – foretar seg noe.

Dette er en situasjon som stiller norsk utenrikspolitikk overfor nye og uvante utfordringer, fordi vi ikke vet så mye om Kina, og fordi koblingene kineserne ser og gjør mellom forskjellige saksområder derfor ofte fremstår som overraskende og uvante. Det er lite bitt i å vise til at Nato-medlemskapet er en garanti mot kinesisk militærangrep, så lenge det er helt andre problemstillinger som kommer til å dominere vår dagsorden.

Tidligere i måneden ga USA en tidligere alliert, syriske og i noen grad også andre kurdere, på båten. Signalet som sendes til USAs andre allierte er klinkende klart, og har i andre sammenhenger blitt stavet ut: vi har ikke permanente allierte, bare allierte interesser. Vi er ikke lenger interessert i å bære store og ofte diffuse kostnader ved å oppebære en liberal verdensorden og la våre allierte og andre få en gratistur.

Jo da, president Trump er en del av dette problemet, men det stikker dypere enn som så. Allerede president Obama lot være å intervenere i Syria. Etter Trump kommer det andre republikanere som, i likhet med Trump, ikke er såkalte multilateralister (som først ser etter samarbeidsløsninger, og bare går solo når det er siste utvei for å få noe de ser som viktig, gjort).

Dette må vi forholde oss til. Om Norge vil fortsette å knytte USA så nært til seg som overhodet mulig, er ikke Nato nødvendigvis den viktigste arenaen for å gjøre dette. Slik er det også med vår viktigste europeiske allierte, Tyskland: det er ikke i Nato vi gjør våre hoser grønne for Berlin.

Thune nevnte fire hovedområder – stormaktskonflikt, klima, kunstig intelligens, statsoppløsning – som kompletterer Nato som interessante for norsk utenrikspolitikk. Den oppmerksomme leser vil ha lagt merke til at jeg valgte tradisjonelle eksempler på stat-til-statsdiplomati. Poenget var selvfølgelig å vise at Thunes argumenter også har gyldighet utover mer eller mindre nye utenrikspolitiske utfordringer. De er også pertinente for oss som også er interessert i tradisjonelle problemstillinger.

Dette med for og imot Nato er forrige århundres debatt. Nato er ikke lengre så sentralt for ordskiftet som det engang var, men det er fortsatt en sikkerhetsgaranti. Den garantien burde gjøre det mulig å bruke energi på å diskutere andre og langt mer presserende ting.

Mer fra Debatt