I en kommentar i Morgenbladet 4. november tar Espen Ottosen for seg kritikken mange har rettet mot organisasjonen Til Helhet og deres «hjelp til homofile», samt skikjører Andreas Håtveits uttalelser om at homofile ikke bør være ledere på kristne leirer. Ottosen nevner eksplisitt reaksjonene til helseminister Bent Høie, kommentator i Bergens Tidende Jens Kihl, samt undertegnedes innlegg i VG. Han oppsummerer vårt standpunkt slik: Å si nei til homofilt samliv er det samme som å si til homofile at de ikke er gode nok som de er.
Jeg kan naturligvis bare snakke for meg selv, og jeg oppfatter oppsummeringen hans treffende.
Nok en gang må vi konstatere at årsaken til de steile frontene i debatten ligger her: Vi er uenige om hvorvidt homofili er et valg man har og tar, eller om homofil er noe man er. Ottosen forteller at han gang på gang opplever å ikke blir trodd når han sier at alle mennesker, uavhengig av seksualitet, har samme menneskeverd. Det er ingen grunn til å tro at Ottosen lyver, men hans definisjon av menneskeverd er det derimot grunn til å stoppe opp ved. For hva handler dette menneskeverdet om dersom det ikke er plass til menneskets homofile legning? Ottosen sier at menneskeverdet handler om at alle mennesker er skapt av Gud. Men hva betyr det når man er skapt med en «synd» man ikke kan bli kvitt? Og hvordan skal man forholde seg til at man blir fortalt at man er god nok som man er og like ønsket som alle andre, men ikke på de samme premissene?
Det er forunderlig at man kan fastholde at man har respekt for andre og si at de er verdifulle, samtidig som man forbeholder seg retten til å mene at måten de lever livene sine på ikke holder mål. Det er også forunderlig at man kan bli så sikker på hva Gud mener – så sikker at man lar det bli en udiskutabel sannhet som trumfer menneskelige hensyn. Så sikker at man ikke vil erkjenne at man gjør akkurat det samme som det alle oss andre som leser Bibelen gjør – noe som er helt uunngåelig – nemlig å tolke.
Homofil legning er, på linje med heterofil legning, noe grunnleggende i et menneske som handler om hvilke muligheter det mennesket har til å oppleve kjærlighet og trygghet, dele gleder og sorger, gi og kjenne nærhet og dele håp og drømmer. Med hvilken rett kan man be noen om å gi opp dette?
Vi kunne unngått mye lidelse om vi ikke mente så mye om hvordan andre lever sine liv. Å uttale seg så sikkert om hva Gud mener om en så grunnleggende del av det å være menneske, er et stort ansvar å påta seg.
Jeanette Næs Løchen