Asle Toje skriver i Morgenbladet 22. november om en gutt som er blitt ranet. Han er utsatt for rasisme og vold. Slike overgrep skjer, og det er uakseptabelt, uavhengig av hvem som begår dem. Ran og hatkriminalitet er straffbart, og blir etterforsket dersom man anmelder det. Det er urovekkende og trist at gutten ikke vil snakke med foreldrene sine og politiet om ranet, og interessant at en voksen mann som Toje ikke gjør mer for å motivere ham til det, men heller oppfordrer ham til å begynne med boksing for å slå tilbake.
Utfra guttens opplevelse trekker Toje en del slutninger som delvis bygger på fakta og delvis bygger på spekulasjoner og analogier til USA og Sverige som man kan diskutere holdbarheten i. Men det er uansett en kjerne av sannhet i det – vi har en stor jobb å gjøre for å hindre at store grupper havner på utsiden av samfunnet og at hatet og rasismen vokser på begge sider.
Det er til dette jeg vil knytte noen kommentarer. Toje bygger på premisser som er skumle for debatten. De kommer frem i to utsagn helt i starten av Tojes artikkel: «Ran og vold er ikke bare begrenset til innvandrertette bydeler, men foregår i velstående forsteder og villastrøk (…)» og «De drar på jakt. Bort fra forstedene sine (…)». I dette ligger implisitt: Ungdommer med innvandrerbakgrunn har «forstedene sine» der de kan være og eventuelt begår kriminalitet mot hverandre. Storsamfunnet bryr seg først når de, som rovdyr i nattemørket, «drar på jakt» etter ungdommer utenfor «forstedene sine». Toje er ikke alene om denne holdningen, den får i for stor grad prege det offentlige ordskiftet om kriminalitet blant barn og unge. Den bygger opp under mistro, utenforskap og i verste fall hat på begge sider.
Skillet mellom forstadsungdommene og villabarna forplanter seg gjennom hele innlegget og knyttes opp til hudfarge og til dels kjønn. Innlegget ender i en slags bekymring for at innvandrergjengers kriminalitet kan føre til at hvite, mannlige villaboere begynner å hate mer og blir mindre bekymret for rasisme mot ikke-hvite. Sikkert reelt nok, det. Men med et slikt utgangspunkt blir det umulig å finne konstruktive løsninger.
Det virker åpenbart at deler av årsaken til en liten gruppe forstadsinnvandreres hat mot storsamfunnet ligger nettopp i premissene som jeg selv og veldig mange villanordmenn har akseptert og fortsatt aksepterer: Så lenge levekårene bare er ganske dårlige og kriminaliteten er begrenset til innvandrertette bydeler, så lar vi det fortsette. Tall fra Statistisk sentralbyrås undersøkelse om levekår blant innvandrere (2017) viser at unge gutter med innvandrerbakgrunn er mer utsatt enn andre for vold og trusler. Men det er først når vi i villa er under angrep at vi tar grep, og da gjennom harde virkemidler som strenge straffer og avsosionomiserte politifolk som i sin tur igjen styrker hatet og utenforskapet blant «forstadsinnvandrerne».
Vi villanordmenn bør heller stikke fingeren i jorda og begynne i motsatt ende. Hvis ikke vi utfordrer vår stilltiende aksept for at vi lever i en stadig mer delt by på et delt kontinent, og at freden i villastrøkene på vestkanten i rike Oslo til dels hviler på at vi godtar parallellsamfunn i betydningen boligområder (men heldigvis ikke hele bydeler) der vi ser mellom fingrene med et uakseptabelt høyt nivå av sosiale problemer, kommer vi bare til å bidra til rasisme og polarisering på begge sider. Da kan Toje om fem eller ti år skrive et innlegg om at han fikk rett i sine dystre spådommer. Da har vi virkelig skapt ris til egen bak.
Anders Cameron Artikkelforfatteren er ansatt i Barneombudet, men skriver for egen regning