Tommy Sørbø fortsetter sin kamp mot det han kaller konseptualismens «mor-Nille-er-en-sten-verden» i et innlegg mot min omtale av NRK-programmet Folkeopplysningen, der han deltar. Jeg har to små merknader til Sørbøs polemikk.
Jeg etterlyser ikke «kvalitetskriterier for programmets kritikk av den konseptuelle kunsten», slik Sørbø skriver. Jeg påpekte tvert imot at alle som driver med kunstkritikk, må kunne si noe om hvilke kriterier de vurderer kunsten etter. Det gjelder både Sørbø og meg selv, og uansett om kunsten er konseptuell eller ikke. Derimot gjelder det ikke programleder Andreas Wahl, som ikke argumenterer for noe spesielt kunstsyn, iallfall ikke eksplisitt.
Sørbø mener øyensynlig at de siste hundre årenes konseptkunst per definisjon er tull og lureri. For meg virker ikke det som en særlig fruktbar posisjon. Men denne holdningen forklarer nok også hans noe vektede gjengivelse av en annen del av teksten, der jeg blir tatt til inntekt for at «konseptualismens relativistiske maktgrunnlag» gjør all kritikk umulig.
«Hauglid gir selv et ypperlig eksempel på hvordan denne forsvarsmekanismen fungerer, når han prøver å forsvare at en uoppredd seng blir solgt for 26 millioner kroner», skriver Sørbø, før han gjengir en halv setning fra min tekst: «My bed av Tracey Emin er historisk interessant fordi det skapte så mye 'skal-dette-liksom-være-kunst»-brudulje».
Jeg synes prisen er avsindig. Som jeg skriver – i samme setning – mener jeg også at verket ikke er særlig bra. Altså forsvarer jeg ingen av delene. Men at verket er historisk interessant, av akkurat den grunnen jeg nevner, må man ha en ganske snever historieforståelse for å benekte.
For øvrig er det oppløftende at Sørbø betegner seg selv som en glad optimist på kunstens vegne. Da er vi to.
Espen Hauglid