Debatt

Skivebom fra oven

Kristin Clemet har frekkheten til å belære meg om høyt presisjonsnivå.

Gleden over at Civitas leder Kristin Clemet er kommet på banen ble kortvarig: Halvparten av hennes innlegg «Det meste er bedre enn det var før» er viet hvor umulig det angivelig er å debattere med undertegnede snarere enn å debattere saken, nyliberalisme og New Public Management-reformer.

«Ansvar for egen læring» er Clemets eksempel på hvor «unyansert» min analyse er. Vet jeg ikke at hun som utdanningsminister tok et oppgjør med konseptet? Jo, utmerket godt: Jeg skrev om det i Klassekampen 5. desember 2006 under overskriften «Skole uten kunnskap», der starten lød «Clemet har rett», og la til «Det er ingen prestasjon fra Clemets side å plukke fra hverandre SVs krumspring innen skole og høyere utdanning. Hun scorer på åpent mål.» I alt jeg har skrevet om reformene i offentlig sektor her til lands de siste tretti årene, har jeg understreket kontinuiteten mellom Høyre- og Arbeiderparti-ledede regjeringer. Så også i mitt tilsvar til Torbjørn Røe Isaksen 13. desember angående «sosialdemokratiets tyveri av høyresidens klær». Unyansert?

Like lite som Røe Isaksen går Clemet inn på nyliberalismen som en samfunnsmodell med et uomtvistelig opphav på høyresiden som ikke kan nulles ut ved eksemplene på at sosialdemokratiet har videreført enkelte av reformene modellen anbefaler, i stedet for å motarbeide dem. Troen på at «kombinasjonen konkurranse og uregulerte markeder løser alle problemer av betydning» som hun vil ha seg frabedt, finnes artikulert i Milton Friedmans Capitalism and Freedom – høyreorientert så det holder – og er som kjent satt ut i særdeles smertefull praksis av Chicago-økonomene som frigjorde markedskreftene i Pinochets Chile, med et skrikende gap mellom privat rikdom og offentlig fattigdom som langtidseffekten som nylig tok folk til gatene i protest.

Jeg er klar over at Chile ikke er Norge, og hevdet da heller ikke at de selvkritiske artiklene om at markedsgjøringen av samfunnet har gått for langt, forfattet av økonomer i Verdensbanken, primært er myntet på norske forhold. Den substansielle uenigheten mellom Clemet og meg kommer på bordet når hun svarer ja på spørsmålet om de nye styringssystemene i offentlig sektor er «bedre enn den detaljstyringen og planøkonomien vi forlot».

La gå at de fleste av oss assosierer planøkonomi med Sovjet snarere enn Norge, selv i Kleppepakkenes tid, som Clemet viser til, og at det Kleppe ikke fikk til på 1970-tallet ikke er i nærheten av å levere et proargument for NPM-reformene i tiårene siden. Hvilke deler av offentlig sektor er det Clemet sikter til når hun hevder at detaljregulering nå er et forlatt kapittel? Helsevesenet? Skoler og universiteter? Noe tredje eller fjerde?

Heri hovedsvakheten ved Clemets innlegg: Hun forholder seg ikke til en eneste navngitt profesjon eller virksomhet innen sekkebetegnelsen offentlig sektor, slik jeg har gjort, og har frekkheten til å belære meg om høyt presisjonsnivå. Det er som om erfaringene med New Public Management rapportert og sitert fra rekken av berørte ansatte – lærere, sykepleiere, politifolk, sosialarbeidere – ikke eksisterer i Clemets verden. Sa du mindre detaljstyring? Vet du intet som helst om hvordan rapporterings-, evaluerings- og kontrollregimet har est ut og blitt en gigantisk tidstyv, energisluker og motivasjonsdreper for folk på gulvet i profesjonene det gjelder? Snakker du om å bli vist tillit, om økt frihet? Hvorfor skal Clemet, fra det som fremstår som en boble i en privatfinansiert tenketank, på ovenfra-ned manér belære meg og andre med livslang yrkeserfaring i høyst konkrete deler av offentlig sektor om at «det er bedre i dag enn før»?

Mer fra Debatt