«Genie – you're free», tvitret The Academy, det amerikanske filmakademiet som deler ut Oscar-prisene, 11. august 2014. Samtidig delte de et bilde av ånden i Disney-filmen fra 1992. Det var skuespilleren Robin Williams som ga stemme til ånden Genie. Tidligere samme dag hadde Williams tatt sitt liv.
Meldingen var helt sikkert postet i beste mening, som en hyllest til en stor skuespiller, men den bidro til å bygge en glorie rundt Williams og hans vei ut av livet. Medieomtalen av selvmordet var massiv og lite fokusert på de store problemene skuespilleren slet med.
I etterkant vet vi at selvmordsfrekvensen økte i USA i månedene etter Williams selvmord. Vi kan ikke vite om det skyldes medieomtalen, men vi vet at økningen var på nær ti prosent – eller 1841 personer. Særlig stor var økningen blant middelaldrende menn.
At omtale av selvmord kan bidra til å utløse flere selvmord, er en teori med røtter helt tilbake til Goethes roman Den unge Werthers lidelser fra 1774. Etter at romanen kom ut, registrerte man en økning i antall menn som tok sitt liv etter samme metode som romanfiguren, og romanen ble forbudt i mange land, blant annet i Danmark-Norge. Derfra har vi fått begrepet Werther-effekten, og en rekke internasjonale studier hevder en sammenheng mellom omtale i mediene og økning av forekomsten av selvmord i utsatte grupper.
Både Verdens helseorganisasjon og norske fagfolk advarer mediene mot glorifisering av selvmord – særlig når det er kjente personer som har tatt sitt liv. Istedenfor å fremstille selvmordet som en mulig utvei og noe lyst og positivt, anbefales mediene å vektlegge de negative konsekvensene.
I forbindelse med Ari Behns selvmord har vi sett eksempler på glorifisering og romantisering. I romjulen flommet Facebook og andre sosiale medier over av innlegg der kjente og ukjente delte sine personlige møter med Ari Behn. For å minnes mesteren av store ord, var det mange som tok i bruk de mest malende adjektivene. Flere nære venner og familiemedlemmer ga uttrykk for sin sorg i sosiale medier. Mange av disse ulike postene – særlig de sistnevnte – ble videreformidlet av redaktørstyrte medier. Noen av historiene bidro til å bygge et bilde av en helteskikkelse, en stor kunstner som ble hyllet etter sin tragiske død.
Det skal selvsagt være lov å sørge, og mediene – både de sosiale og de med egen redaktør – vil alltid være viktige formidlere av fakta og følelser omkring det som har skjedd. Men vi bør alle lytte til budskapet fra flere av dem som talte i bisettelsen – biskopen som advarte oss mot å heroisere og mytologisere, og Ari Behns bror, Espen Bjørshol, som påpekte at det å ta sitt liv ikke må forherliges. Vi bør også merke oss den umiddelbare tilbakemeldingen i minneordet signert kameraten Vidar Kvalshaug publisert dagen etter dødsfallet: «Det er faen ikke mye romantisk over det.»
[ Les også intervju med Reidun Kjelling Nybø her. ]
Det er viktig at vi snakker om dette, for det er inderlig trist dersom vakre ord brukt i beste mening, i neste omgang kan være skadelig for andre som sliter.
Etter at Kurt Cobain døde i 1994 fryktet helsemyndighetene glorifisering og faren for såkalte copycat-selvmord. Da ble det viktig å skille mellom artist og selvmord og jobbe for at fansen satt igjen med et minne om en fantastisk musiker, men en uklok handling.
Det går an å minnes de døde og rose deres gode egenskaper, og samtidig vektlegge sorgen, sinnet og fortvilelsen. Slik Maud Angelica Behn viste oss i Oslo Domkirke forrige uke.
Heldigvis finnes ikke bare Werther-effekten, men også den langt lystigere Papageno-effekten, oppkalt etter fuglefangeren i Mozarts «Tryllefløyten». Det er nemlig påvist en sammenheng mellom medieomtale av personer som hadde kommet seg gjennom en vanskelig periode med selvmordstanker og nedgang i antall selvmord. Omtale som fokuserer på negative effekter av selvmord kan virke forebyggende. Nøktern åpenhet kan berge liv.
Reidun Kjelling Nybø
Assisterende generalsekretær, Norsk Redaktørforening. Deltok i utvalget som reviderte Vær varsom-plakatens punkt 4.9 om omtale av selvmord.