Med overskriften «Bortskjemte drittgamlinger» går Hilde Marie Aamodt i Morgenbladet 3. januar til angrep på Sissel Gran. Ja, det er Sissel Gran hun angriper, ikke essayet «Jeg vil renvaske alderdommen» i Morgenbladet 20. desember. Aamodt påstår i debattinnlegget at Gran «puser» med de stakkars gamle; vil hjelpe dem på terapeutisk vis til større selvtillit, til å bli sett, hørt og anerkjent. Nei, gamle må selv ta ansvar for å gjøre seg gjeldende; ikke bli forstått i hjel, skriver Aamodt. Jeg forstår ikke at hun kan trekke slike slutninger på bakgrunn av Grans essay, og jeg må innrømme at jeg tenkte etter å ha lest Aamodts innlegg; bare vent til du blir 70-80-90 år. Aamodt har hverken erfaring med å være så gammel, eller de mest elementære kunnskaper om hva det vil si å eldes og leve som 70-80-90.
Fordi hun ikke har det, kan jeg belærende anbefale en mer spørrende holdning: Hun kunne i sitt innlegg spurt om ikke alle mennesker – inkludert de gamle – trenger å bli stilt krav til for å kunne leve helhjertet og inkludert i ethvert fellesskap. Slik jeg kjenner Sissel Grans tekster fra Morgenbladet – inkludert hennes siste bok Inni er vi alltid unge – ville hun på et slikt spørsmål svart: «Selvfølgelig skal gamle stilles krav til, men …» I denne lille reservasjonen ligger en erkjennelse av, og kunnskap om, at den genetisk bestemte degenerering av kropp og sinn i økende grad gjør seg gjeldende etter hvert som vi blir 70-80-90-100 år. I praksis rundt middagsbordet, betyr det at vi i humanismens navn må ta hensyn til at gamle mennesker kan fremstå litt annerledes enn de andre rundt bordet, at glassets langsomme og skjelvende vei til munnen kan fremstå som noe faretruende og fremmed, at tankens horisont kan være en annen enn den horisont unge travle rundt bordet har, som midt i livet styrer, elsker, hater og jobber.
Det er krevende å skape fellesskap som gamle skal kunne være en del av til siste slutt. Det er fort gjort at samfunn og folk inntar den holdning som Aamodt gir uttrykk for: «Det må da vel gå an å ta seg sammen.» Skulle jeg diagnostisere Aamodts innlegg i gerontologiske fagtermer, måtte det bli: Aamodt lider av det vi innenfor gerontologien kaller polarisert alderisme; i mangel på kunnskap, og/eller forakt for svakhet og annerledeshet, disser hun andre gamle som ikke makter å leve opp til hennes egen standard, for med det å opphøye seg selv. Derfor: Skal du fremstå som noe annet enn ei drittkjerring, må du innta en spørrende holdning eller skaffe deg kunnskaper om det du skriver om.
Runar Bakken