Når Saugstad i sitt svar til meg 3. januar velger å antyde at en større verdsettelse av dyr vil bli «kulturens Titanic», er det verdt å huske på at vi alle sitter i samme båt ikke så ulik Titanic og med langt mer på spill enn bare vår kultur: Vi lever i et menneskesamfunn som aldri fant grunn til å verdsette de andre artene, og nettopp derfor styrer sikkert mot det imaginære isfjellet. For som kjent er det ekte i ferd med å smelte bort.
Saugstad overbeviser ikke om at mennesker «står over dyrene i rang» ved å vise til Kant. Kant er unnskyldt – tross alt visste han ikke så mye om andre dyrs kognitive evner og evolusjonsbiologi som vi gjør i dag. Å hevde at dyr ikke er «personer» blir absurd; pattedyr og fugler har selvbevissthet, følelsesmessige bånd og relasjoner til andre individer, vilje, evne til å erfare og lære fra fortiden og planlegge for fremtiden, samt en rekke andre kognitive evner. Med den kunnskapen vi i dag har om våre medskapninger, er det direkte uansvarlig å bruke 1700-tallsteorier som ledetråd for hvordan vi skal forholde oss til dem.
Jeg beklager hvis jeg har lest Saugstad vrangvillig, og han egentlig mener at dyr skal respekteres ut ifra egen verdi og ikke bare fordi vi mennesker ellers ville bli «avstumpet». Vrangviljen gjengjeldes imidlertid til gagns når han påstår at jeg «forkaster menneskeverdet». En slik påstand er like latterlig som å hevde at jeg forkaster mannens verdi fordi jeg nødvendigvis også ser kvinners verdi. Jeg mener menneskeverdet er ekstremt viktig, og har ikke prøvd å «vise at det er en fiksjon», så da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke «klarer det». Men menneskeverdet er tross alt en konstruksjon vi takk og lov har klart å få i stand fordi vi har innsett at ingen mennesker bør stå over andre. På samme vis må vi innse at dyr ikke ved naturlov står «under» oss, og at vi ikke har noen selvskreven rett til å utnytte dem – vi utnytter fordi vi har makt. Også i forhold til dyrene, bør vi nå erkjenne at makt ikke gir rett.
Saugstad nevner ingen feil ved min gjengivelse av biologisk forskning, men mener likevel at den er «uetterrettelig», og at jeg burde være «ydmyk» for «de filosofiske problemene» som «hefter» ved å avvise tanken om at vi «står over dyrene i rang». Selv kunne jeg tenke meg at vi alle blir mer ydmyke overfor det faktum at dyr beviselig har både mange emosjonelle og kognitive evner felles med oss og kognitive evner vi selv ikke har, og at vi innser de massive problemene som hefter ved at vi fortsatt insisterer på å se dem som mindreverdige.
Siri Martinsen