Siri Martinsen hevdet at min påstand at bare mennesker er personer med verd er «like ulogisk som den er stygg», og påstår nå: «Å hevde at dyr ikke er personer, blir absurd». Hun lister opp en rekke evner som bevis for at «pattedyr og fugler» er personer, men utelater evnen til moralsk selvlovgivning. Det er derfor vanskelig å se hennes påstands relevans til mitt argument. Istedenfor å forklare det enda en gang, vil jeg si litt om hvordan vi kan forene miljø- og dyrevern med menneskeverdet.
Hvis dyr og natur bare hadde hatt instrumentell verdi, ville kun hensynet til menneskers interesser legge begrensninger på vår bruk av dem. Det er neppe tilstrekkelig.
For eksempel krever visstnok Equinors plan om å elektrifisere oljeproduksjonen en storstilt utbygging av vindturbinparker på land og til havs og kraftgater med monstermaster. Dette skal angivelig ha en positiv klimaeffekt. Hensynet til menneskers interesse i naturopplevelser trekker motsatt vei, men gir kanskje bare et argument for å begrense naturødeleggelsene. Hvis vi derimot legger til at naturen har egenverdi, virker planen mer tvilsom.
Årsakssammenhengen mellom gode forhold for produksjonsdyrene og gode produkter gir en instrumentell grunn til å forbedre dyrevelferden. Grøstad gård reklamerer med at deres griser lever «et fullverdig liv med stor grad av frihet». Det gir også bedre kjøtt. Jeg ser ingen etiske argumenter mot å spise kjøtt produsert under slike vilkår. Men det er neppe mulig innenfor rammene av storstilt, industriell kjøttproduksjon. Vi trenger altså tanken om dyrs egenverdi.
Den radikale miljø- og dyrevernsbevegelsen knyttet det instrumentelle synet på natur og dyr til antroposentrisk etikk. Det er jeg uenig i. En antroposentrisk etikk sier at vi har moralske plikter bare overfor mennesker. Det er likevel mulig å tilkjenne dyr og natur egenverdi ut fra indirekte plikt-argumentet: For å ta vare på følelser som er viktige for å behandle mennesker med respekt, må vi også ta hensyn til hva som er godt for dyr og natur for deres skyld. Det er det samme som å tillegge dem egenverdi. Hvis man tror at de bare får instrumentell verdi, kan det være at man blander sammen holdningen vi skal innta med grunnen til at vi skal innta den.
Fordelen med en slik antroposentrisk miljø- og dyrevernsetikk er at den ikke forkaster det skillet mellom menneske og dyr som er forutsetningen for menneskeverdet. Selvsagt reiser den mange problemer, men å avfeie den som ulogisk, stygg og absurd er uttrykk for vrangvilje.
Jens Saugstad