Debatt

Kulturtanken, en fremvandrer?

Behovet for å definere hva som er god kunst viser seg i alt fra små slengbemerkninger til etablering av statlige etater.

Historiene i TV-serien Beforeigners springer ut av rotet som oppstår når mennesker fra fortiden på uforklarlig vis begynner å dukke opp blant oss i Iphonens tid, såkalte fremvandrere. Alt fra huleboere til 1800-tallsbohemer gjør så godt de kan i sitt forsøk på å overleve i det moderne Norge, men ikke alle lykkes like godt.

De fremvandrede enkeltskjebnene vi møter i Beforeigners har felles trekk med en del institusjoner som synes å være i utakt med vår tid. Kulturtanken faller inn under den kategorien: Hadde en opprettet en symfoniorkester-etat, eller teater-etat for å ivareta kvaliteten på henholdsvis musikk- og scenekunstfeltet ville de fleste tenkt på det som noe fra en annen tid, eller forbundet det med andre styresett og regimer.

En sentral del av etterkrigstidens kulturpolitikk gikk ut på at flere statlige institusjoner skulle bringe «høyverdig kultur» til hver en knaus i vårt langstrakte land. Rikskonsertenes skolekonsertordning var en viktig del av dette oppdraget. I 2016 ble Rikskonsertene omdannet til Kulturtanken.

Det delvis autoritære premisset for etterkrigstidens kulturpolitikk ble fra midten av 70-tallet gradvis demokratisert som følge av politisk støtte til alskens samfunnsdeltagelse og det utvidede kulturbegrepet. I forlengelsen av dette representerer Den kulturelle skolesekken (DKS) en motsats til Rikskonsertene. Ordningen tråkket sine barnesko som en rekke lokale initiativ på slutten av 90-tallet, der flere kommuner og fylkeskommuner jobbet med å få på plass helhetlige kulturtilbud for elever i grunnskolen. I 2001 ble DKS en nasjonal ordning. Rikskonsertene skulle ivareta musikken. Fra da og frem til opprettelsen av Kulturtanken virket Rikskonsertene parallelt med resten av DKS.

Men med Kulturtanken trer tankegodset fra fortidens kulturpolitikk frem fra historiens mørke – en fremvandret institusjon fra etterkrigstidens tro på sikker kunnskap om hvilken kultur som er til barnas beste. Samtidig mistet de muligheten til å produsere og programmere kunst selv. I overgangen fra Rikskonsertene til Kulturtanken ble all produksjon og programmering overlatt til fylkeskommuner og kommuner.

Som Lill Carin Jacobsen og Johannes Hafnor skriver i Morgenbladet 13. desember formes skolesekken på grasrota. Det er på bakkeplan mål blir virkelighet, i møtet mellom kunsten og eleven. Derfor har flere tatt til orde for et alternativ til Kulturtanken. Ideen om et «DKS Norge», eid av fylkeskommunene, ble opprinnelig lansert av Håkon Skoge. En slik ordning vil i større grad sørge for at kulturen blir bygget nedenfra, og er på den måten mer i tråd med den desentraliserte kulturpolitikken for vår tid.

Rester av autoritært tenkesett avleirer seg, og kommer til syne, på de mest overraskende steder. Behovet for å definere hva som er god kunst viser seg i alt fra små slengbemerkninger til etablering av statlige etater. Men det finnes ikke én sannhet, det finnes mange. Det kommer an på øyet som ser!

Øyvind Anda

Johan Fredrik Urnes

Mer fra Debatt