Andreas Hardhaug Olsen refererer til den ene gangen jeg, i løpet av fire innlegg om nyliberalisme, nevner den innflytelsesrike amerikanske økonomen Milton Friedman. Ifølge Olsen ville «en presis kritiker ha visst at Friedman ikke skrev eller mente noe slikt», nemlig (slik jeg skrev myntet på hans bok Capitalism and Freedom, førsteutgave 1962) at «kombinasjonen av konkurranse og uregulerte markeder løser alle problemer av betydning».
Det er når Olsen hevder at jeg ikke vil kunne «hoste opp et eneste underbyggende [Friedman-]sitat» at listen legges så lavt at stormløpet feiler. Skjønt det er fristende å be om kronikklengde for å få plass til alle sitatene som passer, må følgende her klare seg, fra nevnte bok: «Every act of government intervention limits the area of individual freedom directly and threatens the preservation of freedom indirectly» (s. 33). Videre: «There is one and only one social responsibility of business – to use its resources and engage in activities to increase its profits» (s. 133). Hvis arbeidsgivere ønsker å diskriminere ansatte på basis av rase, religion eller noen annen faktor, har staten ingen rett til å nekte dem det: «such legislation clearly involves interference with the freedom of individuals to enter into voluntary contract with each other» (s. 111). «Hvis jeg fikk bestemme», presiserer Friedman i et intervju med Joel Bakan, «ville den private sektor vært mye større, og den ville vært drevet av private kun-for-profitt selskaper».
Når min formulering om at «kombinasjonen av konkurranse og uregulerte markeder løser alle problemer av betydning» er dekkende for Friedmans posisjon, så er konteksten hans insistering på at alternativet – i form av staten og myndighetene («government») – ikke vil løse problemene (eller oppgavene) av samfunnsmessig betydning, men bare forverre dem. Kun noen få, helt basale funksjoner – rettssystemet, det militære forsvaret og avhjelping av ekstreme former for fattigdom – er ifølge Friedman egnet for myndighetenes kontroll – alt annet bør overlates til markedet og dets rendyrkede profittmaksimering.
Hvordan dette budskapet gjorde Friedman til yndlingsøkonomen til Thatcher og Reagan, samt Chiles diktator Augusto Pinochet, er dokumentert i en rekke bøker, og forklarer hvorfor Friedman (av både tilhengere og kritikere) er blitt stående som nyliberalismens viktigste økonom hva virkningshistorien angår. Friedman solte seg i glansen innflytelsen brakte, og ville stilt seg uforstående, ja fornærmet, til Olsens påstand om at han ikke bidro til den nyliberale doktrinen.
Arne Johan Vetlesen