I et debattinnlegg fra 7. august 2015, «Aldring er mangfold», poengterer Linn-Heidi Lunde det samme som hun hevder 17. januar 2020; Runar Bakken skjærer alle gamle over én kam. Hva hennes replikk har med Sissel Grans essay «Jeg vil renvaske alderdommen» (Morgenbladet, 20. desember 2019) og Heidi Marie Aamodts kritikk av Gran i debattinnlegget «Bortskjemte drittgamlinger», kan ikke jeg fatte. Hvis jeg skulle gjette på Lundes motiv, så kunne hun ikke dy seg; hun måtte benytte anledningen til å markere at hun ikke deler min forståelse av hva aldring er, med det resultat at debatten sporer av.
I min siste bok Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gamle (2018), har jeg et eget kapittel hvor jeg nettopp fremhever Lundes poeng: at ingen gruppe er mer forskjellige fra hverandre enn nettopp eldre. Til tross for det, gjennomlever alle en individuell degenerering av kropp og sinn, som ingen hittil i historien har kommet levende unna. På et eller annet stadium i denne aldringsprosessen – og i motsetning til Aamodts krav til «drittgamlinger» om selv å ta ansvar for å gjøre seg gjeldende i sosiale sammenhenger – eksemplifiserer jeg: «at gamle mennesker kan fremstå litt annerledes enn de andre rundt bordet; at glassets langsomme og skjelvende vei til munnen kan fremstå som noe faretruende og fremmed, at tankens horisont kan være en annen enn den horisont unge travle rundt bordet har, som midt i livet styrer, elsker, hater og jobber». Så: Til tross for at vi alle er forskjellige, ikke minst i alderdommen, er det ikke slik at gamle bare er noen år eldre enn de var tidligere. De forandrer seg helt til livet ebber ut.