I Morgenbladet 10. januar raljerer Norfunds tidligere direktør, Kjell Roland, over min konstatering av at «alt henger sammen med alt» i arbeidet for FNs bærekraftsmål.
Gjennom Agenda 2030 og bærekraftsmålene har FNs medlemsland blitt enige om å bekjempe fattigdom og redusere ulikhet, samtidig som de skal bekjempe klimaendringer og ødeleggelsen av miljøet vi lever i og av. Da sier det seg selv at mye må gjøres samtidig. I FNs bærekraftsmål kommer dette til uttrykk gjennom 17 mål og 169 delmål, som gjelder for alle land og skal nås innen 2030.
Det var dette jeg viste til da jeg i fjor skrev om en utviklingspolitikk for det 21. århundre (Morgenbladet 18. november), som i praksis innebærer at «alt henger sammen med alt». Roland kommenterer dette slik: «Forslaget er typisk for deler av bistandsdebatten der virkelighetskontakten er fraværende og vi ofte er langt mer ambisiøse med hensyn til hva fattige land skal makte å utrede, planlegge og iverksette enn vi er her hjemme.» Dette dreier seg imidlertid ikke om et «forslag» fra meg, slik Roland gir inntrykk av, men utviklingsmål vedtatt i FN av rike, så vel som fattige, land. Hadde Roland lest min kommentar nøyere ville han også sett at jeg ikke var spesielt opptatt av bistandsdebatten, men den bredere utviklingspolitikken knyttet til oppfølgingen av bærekraftsmålene.
I sin kommentar spør Roland retorisk: Kan noen lage en forvaltning og politikk som tar hensyn til at «alt henger sammen med alt»? Svaret er såre enkelt: Det er jo nettopp det regjeringer prøver på. Han fulgte opp med blant annet følgende spørsmål: Burde vi i så fall ikke raskt etablere et nytt departement i Norge med oppgave å sikre at alt henger sammen med alt? Også her er svaret såre enkelt: Jo, og det har vi gjort. Dette «departementet» er kjent som Statsministerens kontor.
Hvor godt regjeringssjefer i Norge og andre land lykkes er en annen sak. Tidligere statsminister Per Borten snakket i sin tid om at det kunne være vanskelig å bære sprikende staur, noe også dagens norske statsminister har fått erfare. For å hindre at politikken som føres for bærekraftsmålene spriker har derfor FN understreket nødvendigheten av en «samstemt politikk for bærekraftig utvikling». Det har også regjeringen Solberg lagt til grunn for sin politikk, gjennom plattformen fra Granavolden. Ved en tilfeldighet kunngjorde statsministeren, bare to dager etter at Rolands innlegg sto på trykk, at digitaliseringsminister (og tidligere utviklingsminister) Nikolai Astrup skulle bli regjeringens «bærekraftsminister». Han fikk ansvar for å koordinere, sammen med både utviklings- og utenriksministeren, Norges oppfølging av FNs bærekraftsmål. Lett blir det ikke, men jeg ønsker Astrup og regjeringen lykke til. Denne virkeligheten synes dessverre å være fraværende hos Roland, som tviholder på et utdatert bistandsfokus med et ensidig mål om å bekjempe fattigdom.
Arnfinn Nygaard