I «Konkurranseutsatt etikk», publisert i Morgenbladet 31. januar, anklager Marit Brodersen meg for å polarisere avisens nyliberalismedebatt. Det vises til det første av to innlegg hvor jeg kritiserer Arne Johan Vetlesen for å mene sterkt om en Milton Friedman-bok han ikke har lest. Hvis det er polarisering å korrigere feilaktige påstander fremsatt kun for å vinne et ordskifte, lever jeg greit med det.
For ordens skyld, og som et apropos til å gjøre skarpe fronter unødig skarpere: Jeg mener ikke, og har ikke skrevet, slik Brodersen insinuerer, at enhver liberalismekritiker må tilhøre ytre venstre.
Brodersen spør hvordan marked og konkurranse skal «foregå fristilt fra verdier knyttet til mellommenneskelige relasjoner og individets frihetsutøvelse». Premisset er galt.
Ingen hevder at verdier ikke gjenspeiles i markedet. Verdsetting kommer til syne når krimbøker foretrekkes til fordel for bibler, eller brennevin til fordel for Farris. Gjennom å kjøpe, og avstå fra å kjøpe, er det forbrukeren – deg og meg – til sist som avgjør hva næringslivet produserer.
Markedet er ikke i besittelse av en mystisk vilje eller en egen moral. Markedet er en upersonlig mekanisme som – innenfor et riktig utformet juridisk og politisk rammeverk – bidrar til å øke individets frihet. Ikke bare i form av å spre makt, men indirekte ved å frigjøre mennesker fra tungt og tidkrevende arbeid.
Kultivering av verdier og verdifellesskap har historisk foregått innad i familien, i lokalsamfunn, i menigheten. I fellesskap som inkluderer individet i en større helhet. Utenfor markedets tilbud og etterspørsel, utenfor statlige direktiver. Med utviklingen i teknologi og komfort har individet stadig fått mer frihet; fellesskapene vi deltar i påvirker hvordan friheten brukes.
At sosiale bånd slites tynne i moderne, ofte uoversiktlige, storbyer, lar seg vanskelig benekte. Men fremmedgjøring forsvinner ikke ved å avskaffe markedsøkonomien. Allerede i The Quest for Community fra 1953 skrev Robert Nisbet om hvordan stadig flere, spesielt unge, ikke føler seg som en del av samfunnet. Innsikter som ikke har mistet relevans. Samtidig advarte den amerikanske sosiologen om tilbøyeligheten til å se mot politikken (på utsiden av individet) for å løse tros- og verdikonflikter (på innsiden av individet).
Brodersen beklager at samfunnet «slik det er i dag» er avhengig av vekst. Men dersom vi vil unngå at en voksende befolkning blir fattigere, hvilket alternativ til vekst – det vil si smartere og mer effektive produksjonsmåter – ser hun for seg? Hva, konkret, skal erstatte markedssystemet? Hvem avgjør hva som produseres og hvordan det fordeles? Er alternativet til å spille på lag med prissystemet, eksempelvis med CO2-avgifter for å redusere klimagassutslipp, et ekspertråd med vide fullmakter?
Det er behagelig å innta en posisjon der man kan hamre løs på et feilbarlig system fordi det til forskjell fra et hypotetisk idealsamfunn ikke fungerer perfekt. Til hjelp er det ikke.
Å finne rikdom andre steder enn i gjenstander og forbruk er ønskelig også for liberalister. Men dyrking av åndelige og intellektuelle interesser blir lettere når markedsøkonomien har hevet den materielle levestandarden. I et samfunn uten vekst blir det heller ikke mye tid igjen til å skrive antikapitalistiske kronikker.
Andreas Hardhaug Olsen