Teater og film skal få intimkoordinatorer for å hjelpe skuespillere med det fysiske språket i intime scener, med henblikk på grensesetting og trygghet. Morgenbladet skriver om dette i siste nummer, uten særlige motforestillinger.
Seksualitet og intimitet er vanskelig på film og scene, det blir ofte klisjeer, og utvendigheter. Sex, intimitet og vold handler om psykologi og følelser. På film eller teater må først situasjonen defineres: hva skjer, hvorfor, hva vil karakterene, hvem er de. Dette arbeidet gjøres av instruktør sammen med skuespillere, i en felles forståelse om hva vi skal vise, og hvordan. Hva du som skuespiller kan bruke av erfaringer, og hvilket uttrykk det skal få, er det bare du som har noe med, ikke instruktøren eller noen andre. Det handler om respekt for skuespillerens arbeid. Hvis du som regissør skal bestemme hvordan og hvor lenge et kyss skal vare, og hva personene skal føle, slik en av koordinatorene mener i artikkelen, da går du over en grense som instruktør.
Enhver instruktør som kan faget sitt og forstår hvordan skuespillere arbeider, ville aldri si at i denne scenen skal det være en voldtekt – og den bare improviserer vi frem. Seksualitet og intimitet, akkurat som vold, handler om følelser, som tilhører nettopp de rollene det handler om, gjennom de skuespillerne som spiller dem.
En intimkoordinator er ikke del av et konsept, en analyse, altså det en instruktør og skuespillere bruker for å forstå og arbeide frem en forestilling. Så hvordan skal vedkommende vite hva som er «riktig» for rollene i en scene, med hensyn til intimitet eller vold? Hva slags faglig bakgrunn har de for å kunne dette?
Man sammenligner intimkoordinering med å koreografere en slåsskamp. Den må også underbygges psykologisk, og trenger en plan for at skuespilleren skal kunne utføre den, og at den virker troverdig. En voldtekt kan nok sammenlignes med dette, og trenger i så fall en som kan koreografere den, fremfor en intimkoordinator. Fordi det handler om kunstneriske uttrykk, har jeg hatt utbytte av å arbeide med nettopp koreografer på slike scener. En intimscene med seksualitet er noe annet enn en slåsskamp, og bør finne sin form gjennom gjensidig forståelse for karakter og situasjon, mellom skuespillerne og instruktøren.
I disse sen-metoo-tider tenker jeg at det vi trenger er tillit og fellesskap i det kunstneriske arbeidet og tro på oss selv, fremfor på koordinatorer.
Morten Borgersen