Forskere regner med at 75 prosent av nye virus og bakterier som vil ramme mennesker fremover, er zoonoser. De har sitt opphav fra slakt og oppdrett av dyr – steder hvor mange dyr trenges sammen på liten plass og blir redde, stresset og har senket immunforsvar.
Koronaviruset har skapt internasjonal debatt om dyremarkedene i Kina. Dyremarkedene med flere typer ville og tamme dyr på liten plass, er et ideelt miljø for at nye smittestoffer skal vokse frem. Dyr som er stresset gir fra seg mer smittestoffer, og er samtidig mer følsomme for å få nye sykdommer. Det er ikke overraskende at en rekke eksperter vil forby både slaktemarkeder og all global handel med ville dyr.
Men det er en stor feilslutning om man tror at det kun er dyreavlen i Kina som er problemet. Andre farlige virus har sitt opphav i industriell produksjon av «tamme» dyr som kyllinger eller griser. Dyrene som utnyttes i kjøttindustrien er ofte betydelig svekket i forhold til sine ville motparter – de har lite genetisk variasjon, og er avlet for å leve korte liv og vokse fort. De har dårlig immunforsvar, har ofte ulike fysiske sykdommer og lider av stress på grunn av det utilfredsstillende miljøet.
En forskningsgjennomgang fra 2013 konkluderte med at det er «sterke bevis for at moderne husdyrpraksis og intensive systemer kan knyttes til at sykdommer oppstår og blir mer alvorlige». FNs organisasjon for ernæring og landbruk satte allerede i 2007 fokus på at «tette populasjoner av produksjonsdyr forårsaker ikke bare store byrder på miljøet, men genererer vesentlig risiko for dyre- og menneskehelse».
En rekke fagfolk har uttrykt bekymring for hvordan masseproduksjon av dyr til mat påvirker risikoen for pandemier: Gregory Gray, infeksjonsepidemiolog fra Duke University, har uttalt at industrialisert dyrehold er «en inkubator for kommende virus». Björn Olsen, infeksjonsoverlege ved Uppsala sykehus, sier at «om alle var vegetarianere kan man lure på hvor mange pandemier som hadde oppstått. Trolig veldig få».
Rollen til det industrielle husdyrholdet blir underkommunisert av medier og politikere hver gang en ny zoonose slår til. Ikke desto mindre er industriell kjøttproduksjon også drivende for andre faktorer som skaper epidemirisiko. Avskogingen som fortrenger ville dyr og fører til at også de blir utsatt for mer utnytting av mennesker; klimaendringene som gir risiko for nye spredningsveier av smittestoff. For ikke å snakke om at klimaendringer og tap av natur truer vår overlevelse i seg selv. Ved en reduksjon i kjøttkonsum tilsvarende kostholdsrådene, kan 30 milliarder helsekroner spares årlig, ifølge Helsedirektoratet. Det er heller ikke ubetydelig i en situasjon der man innser at også et godt fungerende helsevesen har sine begrensninger.
Selvsagt skal man i den akutte fasen av en epidemi ha størst fokus på å informere om smittevern og medisinske råd. Men det bør også være plass til fokus på årsakene og risikofaktorene for nye epidemier. Det er ingen naturlov som sier at vi vil klare å hamle opp med ethvert nytt virus som oppstår. Men det er en naturlov at desto flere levende dyr man presser sammen på liten plass og utsetter for stress og lidelse, desto større risiko for nye epidemier skaper man. Masseproduksjonen av dyr til kjøtt burde ha stoppet for lenge siden, kun av hensyn til dyrene. I stadig større grad handler det nå også om vår egen overlevelse – ikke bare på lang sikt som en konsekvens av naturødeleggelse, men på kort sikt. Spørsmålet blir da: Hvor mye er vi egentlig villige til å ofre for å holde dyreindustrien i gang?
Siri Martinsen