I Morgenbladet 3. april hevder Aksel Braanen Sterri at utilitarismen «egner seg dårlig som styringsetikk i en nødssituasjon som den pågående pandemien». De grunner han gir er imidlertid enten for svake eller for sterke for hans formål. Enten viser de ikke utilitarismens manglende egnethet som nødsituasjonsetikk, eller så viser de, mot hans eget sigende, til et problem med utilitarismen i seg selv, uavhengig av situasjon.
Utilitarisme er det syn at man stilt overfor ulike handlingsalternativ skal velge det som gir størst total velferdsgevinst. Totalgevinsten av det enkelte alternativ avgjøres ved å summere de velferdsgevinster alternativet har for alle berørte parter, hvor ingen parter kan gjøre krav på å telle mer enn andre i regnskapet.
Som Sterri påpeker, er det utvilsomt et syn av denne typen som leder flere til å stille spørsmål ved om våre strenge koronatiltak er forsvarlige i lys av sine skadevirkninger for økonomien og dermed for menneskers livsutsikter: Hvis mindre strenge tiltak ville gitt en større total velferdsgevinst, i form ikke bare av sparte arbeidsplasser, men også av sparte liv, ville de ikke da ha vært berettigede, selv om de gikk på bekostning av sårbare gruppers liv og helse?
Å legge et positivt svar på dette spørsmålet til grunn for krisehåndteringen ville ifølge Sterri gitt to uakseptable konsekvenser, som innebærer at utilitarismen ikke kan være styrende for den. For det første ville det medført «å la en stor andel av befolkningen miste ethvert håp om at de blir sett og får hjelp når sykehuskapasiteten sprenges og legene blir tvunget til å nekte behandling av alle over en viss alder», hvilket ville virket negativt på tillitsforholdet mellom lege og pasient. For det andre ville det medført å tillate at mennesker, på grunn av overfylte sykehus og smittehensyn, dør og begraves under uverdige forhold, noe som ville undergravd tilliten mellom samfunn og individ.
Det er ikke urimelig å anta at reduserte tiltak kunne hatt slike konsekvenser. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å vise utilitarismens uegnethet som nødsituasjonsetikk, slik Sterri mener. For disse konsekvensene er noe en utilitarist ikke bare kunne, men måtte tatt høyde for. Tillit er en viktig velferdsfaktor. Tap av tillit mellom leger og pasienter og mellom samfunn og individer ville følgelig også vært en viktig faktor i utilitaristens velferdsberegninger, som, gitt denne, ville kunne konkludert med at dagens strenge tiltak er berettigede.
De påpekte konsekvensene kunne svekket utilitarismen om nødsituasjonsetikk bare dersom det i seg selv er uakseptabelt å ofre visse individers interesser for å maksimere allmenn velferd. Hvis dette er uakseptabelt, så svekker det imidlertid utilitarismen som styringsetikk ikke bare i nødssituasjoner, men også i andre situasjoner. For selv om utilitaristiske beregninger kan konkludere med at det av velferdsmessige grunner er riktig å respektere gitte individers interesser, så er det et vesentlig trekk ved dem at de også kan konkludere med det motsatte.
Omvendt betyr dette at hvis det ikke skulle finnes realistiske alternativer til utilitarismen som styringsetikk i den nåværende krisen, så er et av dennes mange smertefulle aspekter at vi kanskje vil måtte akseptere å behandle mennesker på måter vi finner uakseptable.
Tarjei Mandt Larsen