Morgenbladets arkitekturanmelder Gaute Brochmann ga meg en liten sklitakling i sin anmeldelse av Mad arkitekters prosjekt på Nygaardsplassen i Fredrikstad (Morgenbladet, 3. april). Begge setter vi stor pris på dette prosjektet, som viser at det er mulig å oppføre vakker arkitektur og forme sosialt gunstige byrom også i våre dager.
Skulle du sett! Det er jo akkurat dette jeg, og flere andre autonome kritikere, har påpekt i en årrekke. Det er faktisk mulig! Men når det er jeg som sier dette til Mad arkitekter, er det som om Sjaman Durek skal gi råd til Mads Gilbert om sykehusdrift, mener Brochmann. La gå, jeg kan ikke bli new-age-doktor, men kan godt være sjaman, selv om det eneste jeg noen gang har sagt om sykehus, er at de stort sett ser ut som fabrikker eller lagerplasser etter modernismens gjennombrudd. Og at dette er negativt fra et folkehelsesynspunkt. Forskere har faktisk funnet sammenheng mellom behandlingstid og skjønne omgivelser, så her finner jeg støtte også utenfor alternativmedisinen vi sjamaner vanligvis mistenkes for å befatte oss med.
Brochmann nevner også at jeg hater all moderne arkitektur, uten å spesifisere hva han mener med «moderne». Til opplysning er det en avgjørende forskjell på å «hate alt moderne» og å «være skeptisk til mye modernisme». Hater Morgenbladets anmelder folk som han innbiller seg «hater all moderne arkitektur»? Uansett stemmer Brochmanns brokete fantasi naturligvis ikke med virkeligheten. Jeg liker mye fra den første modernismen (omtrent 1920-1950), men lite fra den andre bølgen (omtrent 1955-1975). Den forvirrede og ufornuftige postmodernismen vi har sett innen arkitektur og byplanlegging de siste tredve årene er umulig å akseptere.
Vi i Norge – og alle andre nålevende mennesker – er blitt tvunget å leve i nye bygg og byer som er oppført etter modernistiske påbud og dogmer, kun avbrutt av gammel bebyggelse som gir et friskt pust fra fortiden. Man kan bli heksedoktor av mindre! Til min store glede ser jeg derimot at både udannede arkitekter og arkitekturanmeldere gradvis mister sitt jerngrep. Majoriteten i befolkningen liker human og moderne tradisjonsbasert arkitektur, og sannheten er ikke lenger like monolittisk i samfunnet.
Vi ønsker alle nyankomne arkitekter og arkitektursynsere hjertelig velkomne til en ny vår for en menneskeligere, skjønnere og mer fornuftig arkitektur. Vi har ikke new-age-trommer, men vi har vakre bygninger og bedre byer å by på. Kanskje får vi sjamanistiske kunstnere både prinsessen og litt av kongeriket til slutt likevel.
Christopher Robin Rådlund