I Morgenbladet 30. april utfolder Cato Schiøtz seg i kjent stil. Metoden er enkel: Å unnvike motargumenter og kaste ut flest mulig karakteristikker. Denne gangen opptrer Schiøtz uten egne meninger. I stedet gjør han Dag Solhjell/Hans Fredrik Dahl og æresrettsutvalget til sannhetsvitner, tilsynelatende uten å ha registrert tilbakevisningene av disses argumentasjon.
Vi stoler på at avisens lesere har fått med seg i alle fall deler av mottakelsen av På æren løs og den påfølgende debatten, her og i Aftenposten, Klassekampen, Dagbladet, VG og Dag og Tid. I så fall vil de vite at man bør være varsom med å feste lit til Schiøtz' saksfremstillinger.
La oss minne om at forsvarsadvokaten har mye å forsvare. Da Forfatterforeningen la fram sin beklagelse, framsto Cato Schiøtz både som premissleverandør, Alf Larsen-apologet og foreningens juridiske ekspert.
I På æren løs bestreber vi oss på en saklig imøtegåelse av Schiøtz' tidligere argumentasjon, punkt for punkt (kap. 10). Vi mener også å ha vist at Forfatterforeningens æresrett opererte med en høy grad av rettsbevissthet, og beskjeftiger oss med hva Justisdepartementets lovavdeling mente under og like etter krigen. Schiøtz forholder seg ikke til noe av dette, ei heller til argumentene som er framsatt av jusprofessorene Trond Solvang og Hans Petter Graver. For oss fremstår forsvarsadvokatens to siste innlegg som lite annet enn pinlige avledningsmanøvre.
Kjartan Fløgstad
Tore Rem
Espen Søbye