Debatt

Sikkerhetspolitikken må i støpeskjeen

Uten en sikkerhetspolitisk kommisjon er ikke dagens politikere i stand til å løfte debatten ut av dødvanne.

I en samtale med USAs ambassadør i Oslo sa en stortingsrepresentant fra Arbeiderpartiet i 1960: «We desperately want American leadership; we do not want to be told what to do, but we want the United States to follow policies we can support» (Foreign Relations of the United States, 1958-60, bd. 7: 693). Samtalen må ha skjedd før 1. mai. Da ble representantens ønskedrøm bokstavelig talt «skutt ned». En alvorlig krise i Norges forhold til Sovjetunionen oppsto da et amerikansk spionfly ble skutt ned over sovjetisk territorium, og det viste seg at flyet var på vei til Bodø flyplass. Norske myndigheter kjente ikke til ordningen med slike mellomlandinger, med unntak av en engere krets som hadde holdt selv statsministeren utenfor.

60 år senere sier Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre: «Kravene om kloke veivalg i utenriks- og sikkerhetspolitikken skjerpes» (kronikk i Aftenposten 1. mai). Hans refleksjoner rundt hvordan kriser generelt og koronakrisen nå spesielt forsterker allerede pågående utviklingstrekk er riktige og kanskje en innvarsling av skritt for å komme ut av et nasjonalt sikkerhetspolitisk dilemma. Støre peker på den tiltagende rivaliseringen mellom stormaktene som koronapandemien har forsterket. Pandemiens utbrudd og utbredelse viser at USA, som tidligere gjerne tok en lederrolle når miljøkatastrofer og pandemier rammet, nå trekker seg tilbake fra internasjonal solidaritet og samarbeid.

Det er dessverre blitt politisk «stuerent» i norsk rikspolitikk å underkommunisere hvor sterkt knyttet Norge er blitt til USA når det gjelder militært forsvar og sikkerhet. Helt siden etableringen av Nato i 1949 og de selvpålagte restriksjoner som ble utformet på 1950-tallet, har enighet om ikke å være uenige i viktige spørsmål vedrørende sikkerhet og forsvar vært et slags mantra og er regelmessig blitt bekreftet, helt opp til nylig, av de to «regjeringspartier» Høyre og Arbeiderpartiet. De viktige sikkerhetspolitiske debatter er uteblitt og Norge er ført stadig lenger inn i USAs strategiske disposisjoner, særlig i nordområdet. Her befinner Norge seg «på pulsen» av den til enhver tid eksisterende relasjon mellom USA og Russland.

Russlands ambisjoner i Arktis er store. Det er oljen, gassen og mineralene på havbunnen som lokker. Kina viser interesse for samme region og planlegger en ny «silkevei» gjennom Nordøstpassasjen. USA er litt bakpå, men har tatt sin 2. flåte ut av «møllposen» (2018) med hangarskipet «Harry Truman» i spissen for et 30-talls marinefartøyer; flåten er gitt i oppdrag å ivareta USAs interesser i Nord-Atlanteren og Arktis. Konfliktpotensialet er stort, og kan blant annet registreres i Arktisk Råd, som har sitt sekretariat i Tromsø.

Vårt eget forsvar er blitt for lite; forsvarsledelsen sier det rett ut og peker på at vi ikke makter å holde en effektiv militær motstand gående samtidig som vi skal sikre at allierte styrker kan komme oss til unnsetning. Landets sikkerhet mot militært angrep blir i dag ivaretatt ved at vi lener oss sterkt på den avskrekking USA representerer, tydeligst illustrert ved en rullerende kontingent på omtrent 700 amerikanske marineinfanterister i Trøndelag og Troms.

Selv om det ikke sies eksplisitt, er det i hovedsak dette som kan tillate regjeringen å legge seg på et lavere nivå enn det alternativ som forsvarssjefen har presentert i sitt fagmilitære råd for neste langtidsplan for Forsvaret. Men er dette holdbart inn i fremtiden? Det er en rekke andre trusselfaktorer som gjør seg gjeldende overfor det norske samfunn enn militært angrep.

Støres oppfordring om å skjerpe kravet til kloke veivalg kan best løses ved å la en kommisjon analysere den situasjon Norge har havnet i og komme med anbefalinger om veivalg fremover. Uten et slikt innspill tror jeg ikke dagens politikere er i stand til å løfte den sikkerhetspolitiske debatten ut av dødvanne.

Med den endringstakt vi ser i etablerte geopolitiske paradigmer, bør en kommisjon bli et permanent forum, med de ypperste av fagfolk innen historie, økonomi, statsvitenskap og filosofi, og den bør gi sine vurderinger og anbefalinger til Stortinget.

Oddmund Hammerstad

Mer fra Debatt