I Morgenbladet 8. mai har Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye et nytt kapittel i sin etter hvert monomane apologi av æresretten og kritikk av Forfatterforeningens beklagelse av 15. november 2018.
I mitt innlegg 17. april hadde jeg et formål: Å påvise feil og utelatelse i På æren løs, med en nærmere spesifikasjon av mangler med hensyn til fokus, struktur og presisjon og påpekning av sentrale temaer som i liten grad er drøftet på tilfredsstillende måte.
Disse forhold står fremdeles ubesvart.
Dommene over André Bjerke og Alf Larsen er sentrale i boken. Jeg har nå oversendt innlegget «André Bjerke: Æresretten og rettssikkerheten» for publisering på Morgenbladets nettside. Der går jeg inn i de nærmere detaljer i prosessen mot André Bjerke. En tilsvarende artikkel, «Alf Larsen: Æresretten og rettssikkerheten», er oversendt hjemmesidene til Alf Larsens litterære stiftelse, og kan leses på stiftelsens hjemmeside alflarsen.org.
I disse to artiklene finner man den kritiske gjennomgang av de aktuelle dommene, som mangler i På æren løs.
Fløgstad & Co gjentar en insinuasjon som også er fremsatt ved flere andre anledninger: Det er Peter Normann Waage og undertegnede som er de som egentlig står bak Forfatterforeningens unnskyldning.
Denne konspirasjonsteorien er grunnløs. Forfatterforeningens vedtak – hvor for øvrig Thorvald Steen var en viktig aktør – ble gjort helt uavhengig av ekstern påvirkning. Det ble avholdt ett møte med fire av de fem som satt i panelet 15. november hos Thorvald Steen privat, hvor eneste tema var opplegg og rollefordelingen på den senere pressekonferansen.
Trond Solvang er i et innlegg i samme nummer opptatt av en setning som jeg skrev i mitt første innlegg, hvor jeg påpekte at kritikken av æresretten ikke medfører at rettsoppgjøret etter krigen for øvrig er basert på sviktende grunnlag – noe som etter undertegnedes mening ikke var tilfelle.
Det er ingen «dominoeffekt» i forlengelsen av påvisningen av klare feil og mangler ved æresrettens praksis. For øvrig er det rettsoppgjøret for domstolene jeg primært hadde i tankene. Når det gjelder rettsoppgjøret i de forskjellige kunstnerorganisasjonene, henvises det til boken av Hans Fredrik Dahl og Dag Solhjell Men viktigst er æren.
Til slutt noen overordnede kommentarer: Å forsvare Alf Larsen er risikosport. Da møter man insinuasjoner om antisemittisme og det som verre er.
Mitt forhold til Alf Larsen er basert på to forhold: Jeg har som praktiserende prosedyreadvokat alltid vært opptatt rettssikkerhet, og har også i en årrekke vært både medlem og styreformann for Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg.
Jeg mener at enhver – det være seg kommunister, fascister eller nazister – har krav på samme rettssikkerhet som alle andre.
I tillegg: Når det for øvrig gjelder Alf Larsen, skiller jeg mellom en vurdering av hans forfatterskap – som jeg setter pris på – og en vurdering av hans person/meninger hvor det er grunnlag for til dels sterk kritikk. Det er den sammen dobbeltheten her som vi møter når vi for eksempel vurderer Rolf Jacobsen og Knut Hamsun: Her kan vi sette pris på forfatterskapet uten på noen måte å tiltre hva forfatterne ellers står for.
Og det samme gjelder faktisk en av de tre forfatterne av På æren løs: Vi kan sette pris på Espen Søbyes biografier om Arthur Omre og Johan Scharffenberg, men samtidig lukke øynene for hans dogmatiske kommunisme. Som tidligere medlem av Kommunistisk Universitetslag (KUL), var han tilhenger av en dogmatisk kommunisme som i dag ligger på historiens søppelhaug – kanskje ved siden av Alf Larsens antisemittisme?
Cato Schiøtz