I Morgenbladets debatt om Forfatterforeningens æresrett går Cato Schiøtz atter en gang inn i rollen som foreningens advokat, om ikke i navnet så i gavnet.
Det er med rette spurt om hvorfor Schiøtz er så engasjert i akkurat denne foreningens rettsoppgjør; hvorfor ikke Advokatforeningens, Vitenskapsakademiets og så videre? Svaret er åpenbart for alle som har fulgt Schiøtz’ skriverier gjennom noen år. Det gjelder å renvaske antroposofiske trosfrender.
I sine innlegg benytter Schiøtz seg gjerne av tilsnikelse som metode. Han skyver andre foran seg og vrir litt på det de har sagt for å få det til å passe sin egen agenda. Hva gjelder å forholde seg edruelig til kilder eller å ta inn motargumenter, er det ikke her hans kompetanse ligger.
I en årrekke har Schiøtz kjempet for dikteren og antroposofen Alf Larsens ettermæle. I år 2000 var han involvert i en debatt der det dreide seg om å frikjenne norske antroposofer, deriblant Larsen, for mistanke om samrøre med nazisme og høyreradikalisme. I 2011 skrev han en artikkel i antroposofenes tidsskrift Libra der han hyllet Alf Larsen som en motstandsmann i de første okkupasjonsårene. Oppsiktsvekkende er det også at han i en årrekke har forvaltet Alf Larsens arkiv uten å orientere offentligheten om den grove antisemittismen som finnes der. Den var ikke vanskelig å finne, for å si det slik.
Larsen var ikke bare antisemitt, men en aktør på den radikale høyresiden som under krigen gikk langt i å forsvare tyskernes okkupasjon av Norge. For det siste ble han dømt i Forfatterforeningens æresrett av 1945. Stor var Schiøtz’ glede og triumf da Forfatterforeningen kom med sin beklagelse av æresrettens kjennelse. Alf Larsen var endelig renvasket og tidligere historieskrivning underkjent, uttalte advokaten. Dette var en historieskriving som nettopp hadde blottlagt Larsens høyreradikalisme og antisemittisme.
Nå har Schiøtz åpenbart kommet på andre tanker. Hva grunnen kan være, er usikkert, men det må være lov å gjøre seg sine tanker. I et innlegg i Morgenbladet 17. april insisterer han på at foreningen og utvalget som har vurdert æresretten kun har forholdt seg til spørsmålet om rettssikkerhetsprinsipper, og at de ikke har foretatt en konkret vurdering av de enkelte «dommene». De har heller ikke tatt stilling til om det fantes andre kritikkverdige forhold ved de enkelte forfatterne, kan Schiøtz fortelle oss. Alf Larsen og hans forfatterkolleger er altså likevel ikke rehabilitert.
Man kan ha en viss forståelse for troende som i apologetisk nidkjærhet stiller opp for sine åndsfrender. Schiøtz er ikke alene i så måte. Men også blant slike må det være mulig å forandre mening i all ærlighet og oppriktighet. Får vi tro.
Jan-Erik Ebbestad Hansen