I sitt innlegg av 22. mai trykker Jan-Erik Ebbestad Hansen på repeatknappen og resirkulerer over ett år gamle innlegg, herunder om min person.
Hovedtemaet i de siste ukers debatt i Morgenbladet har vært den ukritiske behandlingen av æresretts-apologetene Kjartan Fløgstad, Tore Rem og Espen Søbye i boken På æren løs, hvor de har en bagatelliserende holdning til de klare brudd på sentrale rettssikkerhetsprinsipper, som Forfatterforeningens æresrettsutvalg så grundig har dokumentert.
Det står enhver fritt til å prøve å avspore denne debatten ved å angripe meg. Men det må vi ha stor forståelse for: Ebbestad Hansen er selv part i saken gjennom sin servile og ukritiske behandling av æresretten i sin Alf Larsen-bok. La oss se på noen av detaljene i denne forbindelse.
Æresrettsutvalget har dokumentert den grunnleggende mangel på legalitet for opprettelsen av æresretten og æresrettens virksomhet. Dette vesentlige forholdet neglisjeres av Ebbestad Hansen. I forhold til Alf Larsen var en klar mangel på kontradiksjon ved at han ble dømt for forhold som ikke ble forelagt han i forkant. Dette er tydeligvis helt uproblematisk for Ebbestad Hansen.
Æresretten vurderte ikke Larsen i forhold til det som var det sentrale skjønnstemaet, spørsmålet om Larsen hadde gjort noe som «svekket foreningens anseelse». Dette spiller ingen rolle for Ebbestad Hansen. Rettens manglende habilitet og dobbeltroller er dokumentert av Woxholth-utvalget, noe Ebbestad Hansen hopper over.
Rettens vurdering av Larsen var for streng, og i strid med grunnlovens § 100. Dette godtar han forbeholdsløst. Begrunnelsen for dommen – hensyn til kulturkampen og Larsens forfatterskap før krigen er misforstått: Det var ingen kulturkamp i 1941, og Larsens forfatterskap før krigen, må være irrelevant. Heller ikke dette foranlediger kritiske bemerkninger fra Ebbestad Hansen.
Æresrettens dom over Alf Larsen illustrerer betimeligheten av både Forfatterforeningens generelle kritikk av æresretten, og æresrettsutvalgets oppgjør med svikten mht. sentrale rettssikkerhetsnormer.
Helt kort om forholdet til Alf Larsen: Jeg har tidligere påtalt at Alf Larsens trang til å gå motstrøms og innta politiske ukorrekte holdninger, og at han la seg på kollisjonskurs med det man kunne tillate seg under krigen. Men disse kontroversielle utsagnene i Janus – som æresretts-apologetene tillegger så stor vekt – var imidlertid av så liten betydning at de hverken refereres eller behandles av æresretten eller Norges kunstnerråd.
I Janus finner man uttalelser som både betinger ros og ris. Tidsskriftet ble som kjent nedlagt i slutten av 1941 fordi «det var for mørkt til å skrive».
Vi vet i dag at historien om æresretten delvis må skrives om som følge av æresrettsutvalgets innstilling av 9. mars. Og uansett – og det kan Ebbestad Hansen like eller mislike: I Forfatterforeningens generelle kritikk og unnskyldning ligger også en oppreisning i forhold til æresrettens dom av alle 17 dømte forfatterne.
Cato Schiøtz