I sitt innlegg i Morgenbladet 15. mai, som svar på mitt tidligere, fremholder Schiøtz sin rolle som rettssikkerhetsforkjemper. Med det antyder han at meningsmotstanderne ikke forstår betydningen av rettssikkerhet. Men det er det neppe grunn til å hevde. Mine ankepunkter mot Schiøtz har vært av faglig art.
For det første: Foreningsrett er ikke strafferett. En rekke av eksemplene Schiøtz gir på at prosessene mot poeten Alf Larsen og de 16 andre sanksjonerte var så graverende, er hentet fra rendyrket straffeprosess, og treffer dårlig i en foreningsrettslig ramme. Dette spiller inn på de karakteristikker Schiøtz velger å bruke («grunnleggende rettssikkerhetsbrudd» o.l.) og det spiller inn på de historiske dommer han dermed mener å kunne felle over nær sagt hele det foreningsrettslige etterkrigsoppgjøret. Schiøtz synes ikke å ha øyne for slikt.
For det andre: 2020 er ikke 1945. Allerede sunn fornuft tilsier at man kan ikke oppstille et én-til-én mål av rettssikkerhetskrav fra vår tid og inn i en unntakstilstand av et etterkrigsoppgjør. Så kan man spørre: hvilke mål skal man så bruke? Hans Petter Graver antyder et svar (Dag og Tid 20. mars 2020) i retning av et «sivilisasjonens minstekrav», noe jeg finner treffende. Hva innebærer så det? I kortform trolig et krav om at saklige hensyn ble fulgt og – noe som går ut på ett – fravær av maktmisbruk. Så kan Schiøtz gjerne være faglig uenig. Men det merkelige er at han ikke ser ut til å skjønne at en slik historisk kontekst overhodet spiller inn som en vurderingsfaktor.
For det tredje: Få dager etter Forfatterforeningens beklagelse i 2018 erklærte Schiøtz sin mandant, Alf Larsen, for «rehabilitert» (renvasket) og at sentral tidligere forskning rundt Larsens antisemittisme nå var «underkjent» (Klassekampen 16. november 2018). Hvor er den faglige logikken i slikt? Enhver som setter seg inn i hvorfor Alf Larsen fikk en skrape av sine egne i 1945, ser at sanksjonen (en reprimande) langt fra var noe overtramp. Det gir da ikke mening, juridiskfaglig eller på annen måte, å skulle erklære Larsen for «rehabilitert» på bakgrunn av antatte feil ved prosessen.
Til bildet hører at Schiøtz er styremedlem i Alf Larsen-stiftelsen. Er ikke Schiøtz i stand til å se at hans faglige integritet og tyngde dermed settes i et merkelig lys? Mener Schiøtz oppriktig at det er en progressiv form for rettssikkerhetskamp å skulle gå inn i etterkrigsoppgjøret i Forfatterforeningen og insistere på Alf Larsens «rehabilitering»?
Trond Solvang