Norske barn leser mindre og dårligere enn før, skriver Vilde Slagstad Imeland i reportasjen «Mellom skjerm og perm» i Morgenbladet 28. mai. Elever som foretrekker papirbøker foran digitale bøker presterer bedre på leseprøven i PISA-undersøkelsen. «Å pøse på med digital teknologi på bekostning av bøker er nok ikke løsningen», sier professor og leseforsker Anne Mangen.
Etter min mening er dette en problematisk sammenligning av digital lesing og lesing på papir. Det er også problematisk at argumentasjonen bygger på PISA. Det er skummelt å lese at vi «endelig kan legge den digitale fjernundervisningen som har preget koronavåren bak oss». Burde vi ikke evaluere våren, slik at vi kan optimere høstens undervisning til å bli den beste miksen, hvor digital lesing og lesing på papir ikke står i konflikt, men kompletterer hverandre? Vår tid krever kunnskaper som lesing på papir ikke kan tilby. Løsningen kan ikke være å tvinge på unge mennesker fysiske bøker på bekostning av digital teknologi.
Dette blir mellom oss, Norges første bok på Instagram, ble nylig utgitt av forfatter Alexander Kielland Krag. I et intervju med NRK sier forfatteren at han ønsker å få unge mennesker til å lese mer. Vi må ta utgangspunkt i at norske barn har leseglede, at de ikke leser mindre eller dårligere enn før, men på en annen måte.
Metodene vi bruker for å måle leseferdighet klarer ikke å fange opp de nye leseformene. Når elever som foretrekker papirbøker foran digitale bøker presterer bedre på leseprøver, kan det handle om at skolen og dens målingsmetoder har mistet kontakten med samfunnet. PISA-studien måler leseengasjement ved å spørre om elever blir glade når de får en bok i presang, og om lesing er noe av de beste de vet. Det er et tegn på at skolen fortsatt er organisert for å danne borgere av et industrisamfunn. Foran i klassen står eksperten som skal overføre sin kunnskap til sine disipler. I det tilkoblede samfunnet, utenfor skolen, råder en helt annen virkelighet, en delingskultur hvor ekspertisen er summen av kollektivet og en såkalt on-demand-kultur. Her kan elevene selv oppsøke det innhold de ønsker å konsumere gjennom helt nye former for distribusjon.
Digital leseforståelse er en ny og nødvendig ferdighet som ikke kan eller skal sammenlignes med tradisjonell lesing. Dette er komplekst og omfatter så mange ulike fasetter at noen forskere bruker pluralis: digitale leseforståelser. Det handler om tilgang på teknologi, hvordan vi bruker den og om evnen til å forstå hvilket ansvar som følger med. I diskusjonen rundt unge menneskers lesevaner blir spørsmålet om hvilket innhold de konsumerer helt sentralt. Serien The Handmaid's tale er basert på en roman av en prisbelønt forfatter, Kalifat omhandler et tidsaktuelt tema rundt radikalisering. Slike serier kan hjelpe mennesker til såkalt nærlesing, at individet forstår en tekst på et større plan.
Idéen om «digital natives» har de fleste sosiologer forlatt. Vi må heller forstå oss selv som digitalt naive, individer som innser vår egen begrensning i hvorvidt teknologien påvirker oss, og som prøver å forstå hvordan vi navigerer i en digital verden. Forskeren og pedagogen Andy Hargreaves skriver at dagens skole må fremme dypere metakognitiv tenkning, evnen til å tenke om å tenke. En digital tid krever at læreren kan sette seg inn i hvor og hvordan hun kan stimulere til en bevisst holdning til kunnskap hos eleven. Lærer og elev må sammen utforske og lære, som to samarbeidspartnere. I en amerikansk studie nylig gjennomført av Pew Research Center, løftes aktiv lytting frem som den desidert viktigste egenskapen. Derfor må vi utvikle digital empati, hvor vi skaper en større forståelse for andres digitale verdensbilde. Hargreaves løfter samtidig fram evnen å takle endring og risiko, noe koronavåren bekrefter. Det handler om å kunne forstå en kompleks, tilkoblet virkelighet som beveger seg i sanntid mellom det analoge og det digitale.
Ida Serneberg