Midt i koronakrisen skal det arrangeres lokal- og parlamentsvalg i Serbia, et land som i den siste årsrapporten til Freedom House for første gang siden 2003 ble degradert fra demokrati til delvis konsolidert demokrati. Serbia kvalifiserer dermed til betegnelsen hybridregime. I et hybridregime er makt basert på autoritarianisme som en følge av kun delvis gjennomførte demokratiske forandringer. I Serbia arrangerer makthavere regelmessig valg. Samtidig praktiserer de politiske represalier og holder institusjonene svake slik at de kun tjener regjeringens interesser. Landet har betydelige menneskerettighetsutfordringer som blant annet er resultat av et pill råttent rettssystem.
Helt siden 2012 har Serbia vært styrt av Srprska Napredna Stranka (SNS), Serbias Fremskrittsparti, med president Aleksandar Vučić i spissen. Partiet og presidenten misbruker makten på en måte som forhindrer opposisjonen i å ta del i styringen av landet. SNS misbruker flertallet sitt, visker ut forskjellen mellom statens og partiets aktiviteter, har sikret seg full kontroll over mediene og utøver utilbørlig press på velgerne – spesielt de velgerne som jobber i offentlig sektor. Situasjonen ble ikke bedre da president Vučić i april stengte parlamentet i en periode, og innførte unntakstilstand og portforbud, noe som førte til en nordkoreansk atmosfære i den serbiske hovedstaden Beograd.
Alt dette ligger bak demonstrasjonene som nå går inn i sitt andre år i flere byer i Serbia. Demonstrasjonene begynte med professorer, kunstnere, journalister, studenter og andre som hadde fått nok. De ønsker seg ikke bare en utskiftning av dem som sitter med makten, men også tydelige forandringer av styringsmodellen. President Vučić anklages blant annet for å oppføre seg som en president kun for dem som stemte på ham, og ikke for hele folket.
Protestene er i stor grad blitt overtatt av den ekstreme høyreorienterte og nasjonalistiske delen av den serbiske opposisjonen. Denne opposisjonen har mer radikale holdninger til Bosnia, Kroatia, Kosovo og andre naboland enn president Vučić. De er også imot Serbias medlemskap i både Nato og EU. Nasjonalistene har kuppet flere av demonstrasjonene.
Det kommende valget har også splittet opposisjonen: Mellom de som har bestemt seg for å boikotte valget, og de som i siste liten har bestemt seg for å delta. Partiet Dveri og Dosta je bilo (Nå er det nok) har sammen med noen andre grupperinger bestemt seg for å boikotte og krever utsettelse til høsten. De krever at forutsetningene for frie og demokratiske valg må være til stede før valget kan avholdes. Blant annet ber de om frigjøring av mediene. De ønsker at den akademiske eliten; skoleansatte, kunstnere, til og med advokater og dommere, skal følge etter dem og boikotte valget. På den måten håper de å delegitimere valgprosessen. Av makthaverne anklages de for å boikotte valget fordi de ikke har noen sjanse til å oppnå gode resultater, og for å ha en skjult agenda om å ta makten gjennom protester i gatene.
En annen del av opposisjonen, Pokret slobodnih gradjana (Frie borgeres bevegelse) ledet av skuespilleren Sergej Trifunović og Socijaldemkoratska stranka Srbije (Det serbiske sosialdemokratiske parti) til tidligere president Boris Tadić, har bestemt seg for kun å delta i lokalvalget. De tror at de har en sjanse til å vinne i noen kommuner, skape et frirom for vanlige mennesker og la dem bestemme over hverdagslivet sitt.
Serbias politiske historie lusker i bakgrunnen. Også den splitter opposisjonen og hindrer en reell systemkritikk. Det er verd å merke seg at ingen representanter fra myndighetene og den største delen av opposisjon har vist vilje til å akseptere Serbias egne grenser etter oppløsningen av det tidligere Jugoslavia og ta et oppgjør med fortiden og Serbias rolle i krigene i 1990-tallet. De vil heller ikke arbeide for å styrke statlige institusjoner og medier, noe som er forutsetning for hvilken som helst demokratisk fremgang.
Opposisjon har ikke presentert en plan om hvordan den vil reorganisere staten, tilby strukturelle og politiske forandringer i landet og løse konfliktene med nabolandene. I stedet fremmer de et overdrevet fokus på Vučić som en diktator, uten en klar kritikk av apparatet hans. Dermed avslører opposisjonen seg som svak og idéløs. Som om dette ikke er nok, beskylder opposisjonspartiene hverandre for forræderi.
I mellomtiden misbruker president Vučić og hans parti de statlige ressursene og skaper et falskt inntrykk av pluralisme, demokrati og respekt for menneskerettighetene. Akkurat nå ser det ut til at hans største problem vil være at partiet hans uansett ikke vil vinne en overbevisende seier i valget. Det er forventet at det blir omfattende valgfusk, som blant annet kjøp av stemmer, spesielt fra sårbare grupper som Serbias romfolk. Det er også grunn til å forvente at krigsforbrytere vil få delta.
Koronapandemien gjør også at valget ikke vil bli observert tilfredsstillende av internasjonale observatører. Bare noen få observatører vil være til stede fra OSSE, men rapporten vil komme mye senere enn vanlig.
Langvarige demonstrasjoner, ofte fulgt opp med vold, og boikott av valget har splittet land dypt og skapt så mye hat i det serbiske samfunnet at man kan si at landet er i krig med seg selv. Det er grunn til å være bekymret for utsiktene til en fredelig fremtid i landet.
Noe maktskifte blir det neppe i Serbia til helgen.