Professor i sosiologi Gunnar Aakvaag har startet en viktig debatt i Morgenbladet om fagformidling. Hovedsynspunktet hans er at journalistene («mediokratiet») overtar den gode fagformidlingen som heller bør gjøres av forskerne («teorikratiet»). Dermed forsvinner teorien til fordel for personifisering, og resultatet blir «mindre myndige mennesker», ifølge Aakvaag.
Som andre i debatten har påpekt, er det neppe tvil om at det faglitterære kretsløpet, representert ved innkjøpsordninger, forlagsprioriteringer, anmelderi og insentivordninger spiller en stor rolle for hvor attraktivt det er for akademikere å skrive sakprosa for allmennheten. Men mange akademikere gjør det likevel, med vekslende hell. Så risikerer noen å bli avvist av portvoktere som redaktører på forskning.no fordi de ikke skriver leservennlig nok. Dette reagerer Aakvaag på.
Det han tydeligvis overser, er at mange av de dyktigste forskerne som publiserer artikler og bøker for allmennheten, nettopp benytter de retoriske virkemidlene som han kritiserer journalistene for å bruke – fortellinger, jeg-drevne fremstillinger, leservennlig struktur og et språk som er mulig å forstå for et bredt publikum.
Jeg har nettopp avsluttet arbeidet med manuset til en skriveguide for fagfolk. Gjennom tallrike utdrag fra gode fagbøker viser jeg hvordan både dyktige journaliser som Morten Strøksnes (Havboka) og engasjerte forskere som eksempelvis biologene Dag O. Hessen (C – Karbon) og Anne Sverdrup-Thygeson (Insektenes planet), geologen Henrik H. Svendsen (Stein på stein) og legene Nina Brochmann og Ellen Støkken Dahl (Gleden med skjeden), for ikke å snakke om internasjonale størrelser som Daniel Kahneman (Tenke fort og langsomt), klarer å forene solid fagformidling – inkludert teori – med leservennlige retoriske grep.
En vesensforskjell mellom forskere og journalister er at forskerne gjennom sin sosialisering innenfor akademia, læres opp til å uttrykke seg på en måte som bare er forståelig for fagfeller. Dette språket preges ifølge skriveforskeren Helen Sword av «upersonlig, kjedelig, sjargongfylt, abstrakt prosa som overser og trosser de fleste stilistiske prinsipper». Journalister, derimot, må formulere seg i en helt annen stil. De unngår IMRoD-struktur, «ingenspråk» (passiv), garderinger, metakommentarer og utstrakt bruk av fagtermer. Isteden formidler de fakta gjennom en leservennlig struktur (omvendt pyramide), ulike retoriske virkemidler og et hverdagslig språk. Det må de hvis de vil bli lest. I motsetning til forskerne lever journalistene av sine lesere, mens forskerne klarer seg godt uten å måtte publisere fagstoff for folk flest.
Et illustrerende poeng i vår sammenheng er noe bokansvarlig i Morgenbladets og kritiker Bernhard Ellefsen skriver i et lengre essay om tre pamfletter av den bulgarske statsviteren Ivan Krastev. Et sted i teksten trekker Ellefsen inn «den fabelaktig gode Vesten mod Vesten» av den danske journalisten Rune Lykkeberg. Så sammenligner Ellefsen de to fremstillingsmåtene: «Lykkebergs store bøker er grundigere og mer tålmodige enn Krastevs pamfletter fra de siste årene, analysene ofte mer overraskende, språket og stilen langt mer kreativ, effektiv og elegant.»
Her er vi ved sakens kjerne. Forskere flest skriver ikke kreativt, effektivt og elegant. Men noen gjør det. En av forskerne Aakvaag nevner, er litteraturprofessor Toril Moi, som har interessert seg mye for akademisk skriving. Hun skriver leservennlige akademiske tekster. I et intervju sier hun: «Det er en feilslutning at man ikke kan skrive klare setninger uten at innholdet blir banalt eller selvfølgelig. For meg er det ingen motsetning mellom det å skrive krystallklart og det å skrive akademisk.»
Aakvaag appellerer i sitt siste innlegg til aktørene om å skjerpe seg. Til forskerne sier han at de må bruke mer tid på å skrive fagbøker på norsk. Helt enig! Men forutsetningen er at flere forskere lærer seg å skrive like klart og leservennlig som journalistene. Først da kan de ha håp om å overta journalistenes posisjon i formidlingen av allmennrettet sakprosa.
Aage Rognsaa