Debatt

Om lovløse buler og svarte hull

Psykologen ville ha meg til å si høyt at jeg var blitt utsatt for en pedofil mann i oppveksten. Fortsatt er jeg usikker på hvilken virkelighetsoppfatning jeg tror mest på.

Dommen har falt i saken mot den såkalte kulturprofilen, som var tiltalt for ni sovevoldtekter og seksuell omgang med en person under den seksuelle lavalder. Flere av de fornærmede var under sterk påvirkning av rus, og våknet av at han forgrep seg på dem. Morgenbladet viet nylig spalteplass til et intervju med den dømte, Gaute Drevdal, som selvfølgelig gjør sitt for egen oppreisning. I kommentarfeltet leser jeg at det å gi denne fyren spalteplass, er uhørt, han er et svin, punktum. Jeg mener alt tyder på at Drevdal har opptrådt høyst klanderverdig, og har ingenting å utsette på dommen. Likevel tror jeg at vi trenger å høre hva han har å si. I en kultur hvor rus er en såpass utbredt ingrediens i menneskelig samhandling, trenger vi å snakke åpent om innvirkningen av dette på seksuelle arenaer. For smørjer av sex og rus er sabla komplekse.

Sex kan i seg selv være svært komplekst, og om vi tilfører en ingrediens som svekker viljestyrke, dømmekraft og sanseapparat, så befinner de involverte parter seg i en uhyre sårbar posisjon. Jeg tror vi har mye å vinne på å snakke mer om dette, selv om det trykker på knapper i oss som gjør at alt vi vil er å plassere skyld for og å straffe. For i straffen ligger sjelden allmenngyldige løsninger på problemene som oppstår i sumplandet som livet til stadighet utfolder seg i. Derfor tror jeg det er viktig at disse rommene ikke forblir lukket.

Jeg var 13 år da jeg fikk min seksuelle oppvåkning med Sagaen om Isfolket, og sitret fra da av etter å komme meg ut i verden og erfare. På ungdomsskolen fikk jeg ei venninne med et uvanlig bekjentskap. En gang hun lå fordrukken i en grøft, ble hun plukket opp av en mann i 60-årene som tok henne med hjem, og dusjet livet tilbake i henne. Mannen og jenta fikk med dette en relasjon, og jenta tok så med seg venninner hjem til mannen. Han var kreftsyk og alene, og hadde til enhver tid et rikt barskap til fri benyttelse av oss jentene, foruten en tank lystgass via kollegiale kontakter på et sykehus. Livet i denne lovløse bula var stort sett en fest. Foruten drikkevarer kjøpte han parfyme og sexy undertøy til oss, mot fotografering og litt tafsing. Han lærte oss å kjøre bil i et flak av en amerikaner og tok oss med på utflukter. Jeg hadde en forestilling om at han tok hånd om oss, og jeg inntok en slags beskytterrolle fra første stund. Mannen var jo syk og jeg manglet dessuten en bestefar. Av en eller annen grunn som fremdeles er uklar for meg, fant jeg meg i grumset i denne relasjonen i mange år. Jeg bladde i pornobladene hans etter skolen og satte kryss ved favorittene mine. Jeg ville være som disse damene, og tok til meg alt som kunne styrke min følelse av å være attråverdig.

En kveld vi var fulle som dupper (mannen selv drakk aldri alkohol), lot vi oss overtale til å tro at han kunne hjelpe oss å legge grunnlaget for en god seksuell debut, og en av oss lot ham fjerne den såkalte jomfruhinna med et sigaretui. Noe kjentes fryktelig feil, men det var ikke før jeg mange år senere jobbet på et barnehjem for overgrepsutsatte barn, at jeg forsto alvoret av hva som hadde foregått i den lovløse bula.

Med erkjennelsen fikk jeg sammenbrudd. Jeg gikk til akuttpsykolog i ett år før jeg kunne kjenne meg noenlunde stødig igjen. Som jeg sa til psykologen gang etter gang, så kjente jeg meg som en svært moden tenåring. Jeg dro alltid hjem til mannen frivillig og jeg hadde det stort sett festlig. Psykologen ville på sin side ha meg til å øve på å si høyt at jeg var blitt utsatt for en pedofil mann i oppveksten. Fortsatt kan jeg vingle med tanke på hvilken virkelighetsoppfatning jeg tror mest på. Jeg vet imidlertid at om min datter var blitt utsatt for denne karen, så hadde jeg ønsket å ta livet av ham.

Skamfølelsen kan ha en konstruktiv sosial funksjon; den hjelper oss å regulere og tilpasse egen adferd slik at vi kan leve sammen i et samfunn. I seksuelle sammenhenger som bryter med innlysende etikk, kunne åpenbart langt mer skam vært på sin plass. Men dessverre er den som skammer seg, ofte feil person. Min skam har gjort at jeg alltid har vært livredd for samtalen jeg her selv tar initiativet til. Episoder fra den lovløse bula ligger lagret i kroppen og nervesystemet. Tross øvelsene hos psykologen, har jeg ved at noen bare ymter om å se overgrepssaker fra forskjellige sider, kjent skyldfølelsen velte frem og delvis lamme meg. Men til tross for, og kanskje vel så mye på grunn av, dette ubehaget, innser jeg at samtalen er for viktig til å kunne skyves under teppet. For teppelegging hindrer oss i å se mekanismene som driver oss.

Et av mine sommerprosjekter er dypdykking i forfatterskapet til kjønnsforsker Wencke Mühleisen. Hun deler av erfaringer fra da hun levde i det radikale AAO-kollektivet, som startet som et radikalt frihetsprosjekt, i Wien på 70-tallet. I løpet av årene hun levde der, utviklet det seg til en autoritær sekt, sentrert rundt lederen Otto Muehl. Senere fikk hun vite at denne lederen forgrep seg på noen av ungdommene i kollektivet. Det ble et rettslig oppgjør, hvor også Mühleisen vitnet mot Muehl, og han ble dømt til fengsel. Mühleisen beskriver sine erfaringer fra tiden i kollektivet som både frigjørende og ødeleggende. Og som hun sier, så finnes det jo i oss alle, det forferdeligste og det vidunderligste. Hun sier også at: «Det å huske heltene er enkelt. Det å huske overgriperne, er også tilsynelatende enkelt. Det som er vanskeligere å skjønne, og som kan ta lang tid, er at noen overgripere kanskje også var ofre. Og kanskje var noen av ofrene også overgripere?» (Dagsavisen 12. februar 2017.)

Sissel Gran skrev i sitt essay «Romantikkens død» i Morgenbladet (nr. 31, 2016), at vi alle er dyr som fra tidenes morgen har følt oss tiltrukket av andre, for sex og reproduksjon. Dette er et grunnleggende behov, en drift, som tørst og sult. I kjølvannet av metoo har jeg kjent på en flauhet over at jeg i årenes løp stadig har tatt til meg sexistiske kommentarer fra menn, som en bekreftelse på at jeg er digg. Jeg har rett og slett latt meg smigre. Det skal sies at jeg samtidig plasserer avsenderen for slike komplimenter i en kategori det er uaktuelt å innlede et tillitsforhold til, men lell. Jeg vil uansett at de skal synes at jeg er deilig, for da vinner jeg på et vis. I samtaler med medsøstre er det blitt tydelig at vi er mange som lever med denne bristen.

En periode jobbet jeg i castingbransjen og ble invitert ut av en eldre kollega, høyere i hierarkiet, på en dyr restaurant. Jeg kledde meg opp og nøt hans distingverte oppvartning, men jeg tenkte ikke på denne relasjonen i seksuelle termer. Jeg registrerte, uten å dvele ved det, at han stadig ga meg påfyll i glasset, men knapt rørte sitt eget, og jeg erindrer noe vagt om at vi forlot restauranten og gikk videre til en bar. Dagen etter våknet jeg alene i senga mi, naken med sæd mellom puppene, og null minner fra natten.

Jeg kunne helt klart ha takket nei til mer påfyll i glasset. Med det at jeg ikke gjorde det, legitimerer på ingen måte et eventuelt overgrep. Jeg har ikke vokabular for å beskrive følelsene mine denne morgenen, det var som om noe manglet i meg på et vis. En stund senere, da jeg igjen kunne fylle meg selv, gikk det en faen i meg og jeg gjenopptok kontakten med mannen. Jeg inviterte ham på fest, for så å litt utpå kvelden ta ham med i vaskekjelleren. Der forførte jeg ham med visshet om at vi når som helst kunne bli fersket. Det hele ga meg en følelse av å gjenopprette et maktforhold. Jeg opplevde at jeg trengte denne opplevelsen, for å frigjøre meg fra en følelse av å ha blitt gjort underdanig. I hodet fikk jeg oppreisningen jeg var ute etter, men jeg er usikker på om kroppen lyktes i å lagre dette forsøket på samme måte.

Noen påstår at det ligger en form for makt i å være et objekt for seksuelt begjær. Dette argumentet brukes stadig mot kvinner. I spillerommet det kan ligge i å være såkalt attraktiv, ligger det i hvert fall sjelden en tilgang på fysisk makt. Og ikke under noen omstendigheter legitimerer en slik posisjon at andre blir trigget til å utøve vold. Anne Bitsch skriver i Brev til en ufødt datter (2018) at: «Sex er livsbejaende og berusende, men det bor også krefter i mennesket som kan ødelegge, som kan sende oss mot de dypeste avgrunnene. I dette vondvakre prismet lever kroppene våre (…)». Det jeg tror vi alle egentlig sitrer etter, er å bli sett som hele elskverdige subjekter, og i dette prosjektet famler vi oss mer eller mindre fremover i livet.

Hva smørjer av menneskelig samhandling angår, så tror jeg vi har alt å vinne på å sikte dypere enn til det strafferettslige nivået, hvor målet primært er å sette et avskrekkende eksempel. At vi bør gjøre hva vi kan for å få innsikt i kompleksiteten av det som har utspilt seg, selv om det er aldri så smertefullt. Tørre å vri og vende på tabuer sammen, samt erkjenne at menneskelig samkvem er ytterst komplekst, og alltid relatert til det situasjonelle og relasjonelle.

Derfor bør vi lytte til hva Drevdal har på hjertet, også utenfor rettssalen. For bare med viljen til å lytte, og undringsevnen intakt, kan vi opprettholde håpet om en forståelse av hva mennesker trenger for å volde seg selv og andre mindre smerte. Og merk mine ord: dette må ikke forveksles med forsvar av overgrep.

Tonje Jacobsen-Loraas

Mer fra Debatt