3. juli skrev Morgenbladet om dommen mot Gaute Drevdal, og avisen forklarte godt hvorfor ofre beholder kontakten med overgriperen, hvilke maktforhold som gir overgripere tilgang på nye ofre og hvorfor det er vanskelig for ofre å anmelde. I samme avis trykket de også et intervju med Drevdal. Sjefredaktøren begrunnet det i forrige avis med at det var viktig at Drevdal fikk en mulighet til å komme til orde, og at vi må høre på det han har å si for å forstå ham. De siste ukene har det ikke vært fare for at Drevdal skulle bli tiet i hjel. På en annen side er resten av dekningen så omfattende og kritisk at det var riktig at han fikk forsvare seg, men han kunne ha fått mindre plass. Hvert spørsmål var en mulighet til å få mer kunnskap om slike saker, men det ga også Drevdal flere muligheter enn han burde ha fått til å gjenta sitt budskap: Han har ikke gjort noe ulovlig og forstår ikke hvorfor han ble anklaget.
«Jeg fikk ikke noe tegn om at vår felles livsstil var uønsket eller plagsom», sa han. Hvorfor var det ingen som sa noe? Hva sto på spill for dem som ville si ifra? Det kan ikke Drevdal svare på, men det er disse spørsmålene som kan gi oss svarene vi trenger for å komme videre.
Det som nå mangler i den offentlige debatten om krenkelser og overgrep, som kommer under metoo-paraplyen, er hva slags maktforhold som gjør stillheten i resten av miljøet mulig. Da må menn komme på banen. Så langt er det hovedsakelig kvinner som har skrevet og ment noe offentlig om Drevdal-saken, med unntak av Aksel Braanen Sterri i sin kommentar om kvinners status i rettsvesenet.
Kari Kristensen skrev i Dagbladet at det lenge gikk rykter om Drevdal, og at andre menn i miljøet nå er tause. Nå må flere menn begynne å snakke om dynamikkene og båndene som gjør at det er vanskelig for dem å si ifra. I metoo-kampanjen er flertallet av dem som bryter stillheten om overgrep, kvinner. Kvinnene bærer kostnadene ved å varsle. Om flere menn forteller offentlig om det de visste eller vet om, blir det ikke bare kvinners jobb å fortelle om hva som skjer i små og store miljøer. Vi kommer ikke videre uten at menn snakker om hvorfor de ikke gjør noe med det de vet om, og bærer kostnaden sammen med kvinnene. Menn som vet og ser at kvinner blir skadet, må finne måter å gripe inn og være med på endringene som må til for at kvinner skal være trygge. Det er neste etappe i kampen mot overgrep og seksuell trakassering.
Rose Teigen-Fagerheim