Ifølge Sigurd Tenningen viser den tyske sosiologen Niklas Luhmann i boken Økologisk kommunikasjon fra 1985 hvor galt det går når miljøsaken gjøres til «et moralsk og ikke et kybernetisk problem – et problem som angår styring og regulering av systemer gjennom input, tilbakekobling og resonans». Greta Thunberg – «selve personifiseringen av miljøetikken» – og romanforfatteren Maja Lunde tjener som aktuelle eksempler på det forfeilede forsøket på å «trumfe alle andre systemhensyn» ved å skyve et budskap om naturens egenverdi og ansvaret for kommende generasjoner foran seg.
Tenningen kan ha rett i at det skal godt gjøres å finne mer ulike måter å snakke om miljøkrisen på enn Thunbergs syvminutters appeller og Luhmanns mursteiner i sosiologisk systemteori, skjønt det ofte overses hvor punkt-for-punkt forsknings- og faktabasert tenåringens budskap er. Hun skulle gjerne sluppet hele greia, sier hun, bekymringen for klimakollaps ingen barn skal måtte føle på så vel som den politiske kampen for endringer før det er for sent. Det eneste hun vil, er at de med makt skal lytte til forskningen.
Men har Tenningen rett når han, mer substansielt, anklager Forfatternes klimaaksjon generelt og Maja Lunde spesielt for å hevde «litteraturens etiske overlegenhet», for moralsk selvtilfredshet og for å «fremstille den økologiske krisen som en enkel motsetning mellom samfunnet og dets utside»?
Jeg tror ikke det. Men det er vanskelig å avgjøre, dels fordi forfatterne ikke pretenderer å drive systematisk samfunnsanalyse, dels fordi Tenningen slurver nøyaktig der han erklærer at Luhmann har sin største styrke vis-à-vis «miljøetikken» det gjelder å skyte ned fra dens angivelige pidestall: nemlig i evnen til å differensiere.
Slik jeg forstår Forfatternes klimaaksjon (der jeg for ordens skyld er aktiv), handler det om å stille spørsmålet, i den stadig forverrede naturkrisens tid, om hva litteraturen kan gjøre. Det er noe ganske annet enn å hevde at litteraturen er det eneste som kan gjøre noe.
Det handler, igjen, om substans vel så mye som om sjanger. Når Tenningen anfører Luhmanns insistering på at «det ikke finnes noe privilegert område [for økologisk mobilisering], ingen autoritativ organisasjon», hvem tror han at han korrigerer? Har ikke forfatterne som nå, i økende grad, tar opp miljø- og klimatematikken generelt, følelser som raseri, sorg og fortvilelse spesielt, skjønt dette? Ser ikke Tenningen forskjellen mellom å ta i bruk det mediet og den sjangeren man nå engang bedriver og forhåpentlig behersker, og å mene at den måten man da tematiserer et sakskompleks på, er overlegen alle andre?
Som kontrast til nevnte eksponenter for miljøetikken, skjønnlitterært snarere enn filosofisk forstått, fremholder Tenningen Andrew P. Kroglunds bok Termostat. Her finner vi det som trengs, nemlig «nyanserte fremstillinger som anerkjenner ulike reaksjoner på en overordnet utfordring». For det første, jeg har ikke lest Kroglunds bok, og for det andre, det er billig, men kanskje megetsigende, å påpeke Tenningens preferanse for ordet «utfordring» fremfor «krise» eller «problem», en preferanse han deler med lederne Kroglund kaller «mønsterkapitalister», som Equinors toppsjef Eldar Sætre.
Uten å vite hva Kroglund vil vise ved hjelp av Sætre, er jeg usikker på om en sjef med ansvar for en portefølje som stadig, år etter år, er 95 prosent fossil og fem prosent fornybar, egner seg til å underbygge Tenningens påstand om at «ja, vi er truet av økologisk kollaps, men det er nettopp denne trusselen som gjør oss i stand til å handle og korrigere kursen».
Really? Agerer vi på trusselen? Går vi til roten av problemet? Hvem er vi? Tenåringer i skolestreik? Eller sjefer i oljeselskaper der det eneste som virker sikkert, er at de vil fortsette med olje i all overskuelig fremtid? Og jeg som hadde forstått det slik at teknologioptimisme, gjennomkritisert av nevnte miljøetikk, skjønt ikke desto mindre selve «løsningen» i maktens sirkler i alle år etter Luhmanns bok utkom, er en del av problemet – historisk og politisk, ideologisk og moralsk. Ja visst, mange av oss kan lære noe av å lese et intervju med prosjektlederen for bærekraft i Ikea Norge. Men hvorfor hevde, i samme setning, at vi dermed ikke har noe å hente i en Maja Lunde-roman med sorg og fortvilelse som tema? Tenningens kritikk kan vendes mot ham selv: å anerkjenne ulike reaksjoner på en overordnet utfordring (sic) innebærer å gi rom for ulike sjangre, registre og stemmer, tørrpinnen Luhmann (ja, jeg har spist middag med ham) like mye som Greta Thunberg, vel vitende om hvem som har størst politisk og moralsk mobiliseringskraft, en faktor ingen skal kimse av.