Kritikk av kritisk raseteori (CRT) er blitt et mål i seg selv. Det er problematisk både fordi det stjeler fokus fra bekjempelse av rasisme, og fordi kritikken bidrar til en totalt misvisende fremstilling. Konsekvensen er uberettiget skepsis mot forskning som bidrar til reelle antirasistiske strategier, og dårlige vilkår for åpen akademisk debatt. Det er paradoksalt at Torkel Brekke skyver nettopp akademisk frihet foran seg i det han forsøksvis avfeier CRT som en slags religiøs fundamentalisme. Selv økningen i antall vitenskapelige publikasjoner tas til inntekt for at CRT ikke holder mål. Her har Brekke følge av Jon Helgheim, som i Khrono omtalte forskning publisert i internasjonalt anerkjente tidsskrifter som «konspirasjonsteori», og Espen Teigen i Nettavisen, som mener teoriene er så altomfattende at «ingen har tatt seg bryet med å gå systematisk til verks mot dem». Akkurat det er jo en relevant strategi når en vil avvise noe en ikke gidder å sette seg inn i.
Hva er egentlig CRT, og viktigere: Hva skal vi med den? For å forstå rasisme, må vi også lytte til de av oss som erfarer den. Det handler hverken om identitet eller moral, men om relasjoner og strukturer. CRT forstår rase, og dermed også hvithet, som sosiale konstruksjoner, og rasisme som systemisk. At vi er posisjonert i et samfunnssystem som gir ulike privilegier og utfordringer, og som i stor grad forfordeler hvite, er ikke det samme som å snakke om «hvit arvesynd». Det betyr heller ikke at systemet er individuelt determinerende; hvite kan være underprivilegerte på mange områder, og melaninrike kan bidra til å opprettholde rasisme. Å påstå at ideer om hvit overlegenhet ikke har hatt innflytelse på rasisme i Norge, er både historie- og kontekstløst. Forestillingen om den antatt rene, hvite nordiske rase var sentral i undertrykkelsen av samer og nasjonale minoriteter. Begrepet «etnisk norsk» skaper umiddelbare assosiasjoner til hvithet, og viser at disse ideene fortsatt er virksomme.
Opphavet til CRT finnes hos amerikanske forskere innenfor juss, som på 1970- og 80-tallet påpekte hvordan rettigheter og rettspraksis må forstås i en bredere sosial, økonomisk og historisk kontekst. Senere har CRT blitt gjort relevant innenfor flere disipliner. Det som er absolutt i CRT, er at kunnskap om og forskning på rasisme skal ha som mål å nedkjempe rasismen, og slik sett fremme demokrati. Det handler altså om anvendt forskning som fører til løsning av reelle samfunnsutfordringer. Derfor er perspektivet spesielt nyttig for forskning og undervisning i profesjonsutdanninger. I skolefeltet kan kritisk raseteori være et verktøy for lærere til å oppdage og håndtere rasisme i klasserommet. Selv om norske skoler har «nulltoleranse for rasisme», viser en undersøkelse fra Antirasistisk Senter at en stor andel elever med minoritetsbakgrunn opplever rasisme jevnlig på skolen. CRT hjelper oss å forstå hvordan dette kan skje til tross for de beste intensjoner og et godt juridisk grunnlag for likestilling.
Det er ingen grunn til å mistenke at forskere som jobber med CRT i større grad enn andre mangler evne til å ha et kritisk blikk på egne verktøy. CRT har en viktig plass i en opplyst debatt om rasisme, ikke minst fordi den har vist seg nyttig i overgangen fra forskning til praksis. Det eneste CRT er en trussel mot, er opprettholdelsen av et samfunnssystem som beskytter privilegier basert på etnisitet.
Kristin Gregers Eriksen