I et angrep på forfatter og sosiolog Linn Stalsberg i forrige ukes utgave av Morgenbladet skriver Civitas Lars Peder Nordbakken at det førstnevnte kaller «nyliberalisme», har «lite til felles med innholdet i den historiske nyliberalismen». Ifølge ham ville «de opprinnelige 'nyliberale' protestert kraftig» mot å bli assosiert med Stalsbergs beskrivelser av et samfunn preget av konkurranse og markedsideologi. I likhet med alle andre politiske begreper er ordet «nyliberalisme» blitt brukt på en rekke ulike og tidvis motstridende måter, og dette kan ligge bak noen av Stalsberg og Nordbakkens uenigheter.
En måte å rydde opp i uklarhetene på er å skille mellom nyliberalisme som ideologi og nyliberalisme som analytisk begrep. Nordbakken er selv medlem av organisasjonen The Mont Pelerin Society, som ble grunnlagt i 1947 og siden den gang har utviklet og spredd nyliberalistiske ideer – blant annet gjennom et omfattende nettverk av tilknyttede tankesmier, inkludert Civita. Den norske økonomen Trygve Hoff var en av grunnleggerne, og hans tidsskrift Farmand formidlet i flere tiår nyliberalistiske ideer til norske lesere. Ulike grener av nettverket foretrakk lenge begrep som «libertarianisme», eller «klassisk liberalisme», men etter at historiske studier har vist at begrepet «nyliberalisme» både var i bruk i organisasjonens tidlige år, og gir en viss idéhistorisk mening, har aktører som Nordbakken selv tatt til seg merkelappen. Nordbakken representerer altså selv nyliberalisme som ideologi – en strømning med ulike uttrykk som alle er basert på grunntanken om at moderne samfunn bør organiseres etter markedsprinsipper.
Nyliberalisme brukes imidlertid også som et analytisk begrep som betegner politiske og samfunnsmessige endringer over hele verden siden 1970-tallet. Da favner det langt bredere enn nettverket til Nordbakken, og istedenfor ideer ligger betoningen på politisk økonomi, realpolitikk, og i Stalsbergs tilfelle også en form for sosialpsykologi. Som analytisk begrep betegner nyliberalisme en historisk epoke vi fortsatt er inne i, og som kjennetegnes av såkalte dereguleringsprosesser innen makroøkonomisk politikk, samt markedsreformer og kuttpolitikk i offentlig sektor. Med litt velvilje kan også dette knyttes opp mot den nyliberalistiske grunntanken, men i Norge har for eksempel Arbeiderpartiet vært en viktig aktør i en lang rekke markedsreformer. Dermed kan de ikke direkte knyttes opp mot nyliberalisme som ideologi.
Likevel benytter Stalsberg nyliberalisme som et analytisk begrep om samfunnet som har vokst ut av disse politiske endringene, samtidig som hun trekker linjer til nyliberalisme som ideologi. Kanskje bunner Nordbakkens kritiske lesning i denne sammenblandingen av ulike måter å benytte begrepet på.
Nordbakken etterlyser også hard empiri for Stalsbergs påstander, men tematikken Stalsberg skriver om er notorisk vanskelig å kvantifisere. Hennes bok har like fullt truffet en viktig nerve hos norske boklesere, og mer konkrete utviklinger knyttet til markedsreformer er enkelt påvisbare. Etter at motkonjunkturpolitikken ble forlatt i 1978, har norske regjeringer deregulert eller skapt nye markeder innen blant annet kreditt, bolig, kraft, jernbane, eldreomsorg, barnehage og barnevern – og skapt kvasimarkeder innen blant annet sykehus, skole og flere andre offentlige virksomheter. I tillegg har vi fått en sentralbank med armlengdes avstand til demokratiet, som styrer den norske økonomien etter et inflasjonsmål. Hvorvidt disse endringene har vært positive, negative eller eventuelt uunngåelige i en stadig mer globalisert verdensøkonomi er ikke opp til en historiker å svare på. Men endringene er i det minste reelle og etter min mening kan begrepet nyliberalisme bidra til å kaste lys over dem.
Hva ville så «de opprinnelige nyliberale» ha sagt til alt dette? Det kan man bare spekulere i, men det kan argumenteres for at de som i planøkonomiens storhetstid ønsket seg en mer markedsbasert samfunnsorden, har fått ett og annet å glede seg over. Et ytterligere problem er imidlertid at de ideologiske nyliberalistene selv både var og er uenige seg imellom om hva et slikt markedssamfunn egentlig innebærer og hvordan man best oppnår det. Hva henholdsvis staten, demokratiet og jussens oppgave skulle være, har alltid vært omstridt, og også i hvilken grad og på hvilken måte man eventuelt skal hjelpe taperne som markedssamfunnet ubønnhørlig skaper. Den sosialt orienterte Nordbakken kan i så måte forstås som tilhørende Mont Pelerin Societys venstre fløy, og er i sin fulle rett når han i egne utgivelser løfter frem et utvalg av de mer sosiale ideene til enkelte tidlige nyliberalister for å la seg inspirere av dette.
Idégrunnlaget omfatter imidlertid også både reaksjonære, og tidvis også mer radikale syn på mennesker og marked enn det Nordbakken selv står for. Samtidig er det viktig å holde tunga rett i munnen når man knytter de store endringene siden 1970-tallet til en politisk bevegelse som beviselig har hatt påvirkning på både politikk og akademia, men som også fremstilles av mange som langt mektigere enn den virkelig er. Skal man forstå markedsreformer i Norge og andre land, må man se på samspillet mellom ideer, politiske bevegelser og prosesser knyttet til globalisering og politisk økonomi.
Ola Innset
Historiker og forfatter av «Markedsvendingen – Nyliberalismens historie i Norge» (kommer i september)