I et interessant bokessay 24. juli spør forskningsrådgiver ved UiA, Sigurd Tenningen, om det går an å mobilisere til miljøpolitisk handling uten å forenkle krisen til det ugjenkjennelige? Han får svar av filosof Arne Johan Vetlesen 3. august mener at klimasaken har plass til både brølende tenåringer og tykke bøker om systemteori.
Tenningen tar utgangspunkt i den tyske sosiologen Niklas Luhmanns bok Økologisk kommunikasjon fra 1985. I den forbindelse omtaler Tenningen min ferske bok Termostat. Hvordan klimaet former oss, forandrer samfunnet og forvandler fremtiden. Tenningen skriver at Termostat er et forfriskende bidrag i klimadebatten, og han kontrasterer den til Maja Lunde, som skriver mer om sin sorg og fortvilelse (i møte med klimaendringer).
Tenningen finner at min bok inngir håp: «Etter å ha gjennomgått «en brøkdel» av det nye og innovative som skjer i klimaendringenes tegn, ser Kroglund stadig klarere «den enorme kraften klimaendringer frigjør i form av innovasjon, ny teknologi og nye samfunnsformer»».
At mitt bidrag inngir håp, setter jeg selvsagt stor pris på. Jeg vil likevel anføre at også jeg føler på økosorg. En sykkeltur fra Oslo til Jevnaker via Nordmarka tidlig i sommer, gjorde meg deprimert. Snauhogst av en annen verden, ensrettet skog på geledd og massiv og stygg hytteutbygging i Lunner allmenning var som å ha sett Sauermans vanvittige skogskjending i Ringenes Herre.
Men når jeg nå griper til pennen er det for å rette opp en liten misforståelse. Tenningen skriver at jeg bruker begrepet «mønsterkapitalister» om Jens Ulltveit Moe og Eldar Sætre. Vetlesen, i sitt tilsvar til Tenningen, henger seg opp i og problematiserer Sætres og Equinors rolle. Det forstår jeg.
Jeg intervjuer Ulltveit Moe i boken, og beskriver hans arbeid innenfor klimasektoren og hans «omvendelse» fra brun til grønn kapitalist. Jeg omtaler hvordan han i sine investeringer værer grønne penger via magen og vinden. «En mønsterkapitalist, med andre ord.» Det er eneste gang det begrepet brukes.
Sætre beskriver jeg som en leder som drar Equinor inn i en ny tidsalder, bort fra det hans ukritiske forgjenger, Helge Lund, rotet selskapet inn i. Statoil drev med rovdrift på natur og urfolk gjennom sin utvinning av tjæresand i Canada. Sætre, og Equinor i dag, er et annet selskap. Det skal de ha ros for. De investerer nå i havvindmøller, også i norske farvann. Men jeg vil aldri kalle Sætre en «mønsterkapitalist» før selskapet frasier seg all videre leteboring i Barentshavet.
Andrew P. Kroglund