Debatt

Forskjellen betyr faktisk noe

Jeg har aldri kalt meg selv «nyliberal», og jeg strever med å finne noen andre som gjør det.

Min kronikk 31. juli handlet om en metodisk og substansiell kritikk av Linn Stalsbergs påstander om «nyliberalismens» kulturelle hegemoni. Kritikken avstedkom et svar fra historiker Ola Innset 7. august, som i liten grad besvarer min kritikk av Stalsberg. I stedet forsøker Innset å rydde opp i noe han antar ligger bak en uenighet mellom Stalsberg og meg: en uklarhet som kan oppstå, hvis man ikke skiller mellom nyliberalisme som ideologi og analytisk begrep.

Jeg er enig i at dette er et fruktbart skille i sin alminnelighet, men jeg kan ikke forstå at dette har noe å si for min kritikk av Stalsbergs bok, siden jeg følger Stalsbergs egen begrepsbruk. Spørsmålet er kanskje heller hvor skillet går mellom det rent analytiske og det ideologiske i Stalsbergs bok.

Innset og jeg deler, ut fra hvert vårt ståsted, stor idéhistorisk interesse for en gruppe økonomer og samfunnstenkere som i en kort periode for 70–80 år siden, attpåtil ganske nølende, kalte seg selv «nyliberale». Bare så synd at Innset, helt unødvendig, i noen av linjene han trekker til samtiden, snubler i noen villedende beskrivelser.

For det første er ikke Mont Pelerin Society noe annet enn et nettverk av liberale tenkere, som innen en akademisk ramme møtes for å dele tanker og diskutere liberalismens innhold og utvikling. Det blir feil å formidle et instrumentelt inntrykk av en «organisasjon» som «har utviklet og spredd nyliberalistiske ideer», blant annet gjennom «nettverk av tilknyttede tankesmier». Sånn har det aldri vært.

Det er heller ikke riktig at jeg «har tatt til meg merkelappen» nyliberal. Jeg har aldri kalt meg selv «nyliberal», og jeg strever med å finne noen andre som gjør det. Begrepet representerte en gang en interessant liberal fornyelsesprosess, men jeg stiller meg kritisk til den altoppslukende og meningstomme bruken av begrepet i dag.

Siden Innset i sin ingress spør om denne forskjellen mellom før og nå har noe å si, skal jeg gi et tydelig svar: Ja, det betyr faktisk en hel del for forståelsen av liberalismen som en politisk idéretning som er mer evolusjonær enn dogmatisk, og som dessuten har vist seg å være utstyrt med en beundringsverdig evne til syntetisk læring og utvikling. Det får så være at dette irriterer liberalismens motstandere, som ofte har en tendens til kun å se spenninger og motsetninger.

Lars Peder Nordbakken

Økonom i Civita, medlem av Mont Pelerin Society og forfatter av boken Liberale tenkere for vår tid (2017)

Mer fra Debatt