Toril Moi er en norsk litteraturforsker med en unik internasjonal posisjon, takket være hardt arbeid, original, kreativ og uredd tenkning og amerikansk forankring. Men hennes aktuelle faglige orientering er en annen enn den som har gjort henne berømt. Nå har hun, som hun sier i sin artikkel om Torborg Nedreaas i Morgenbladet 31. juli «arbeidet en stund med det norske 1950-tallet», og hennes prosjekt er dobbelt: «å forstå dette tiåret som formet meg [hun er født i 1953], og å utvikle en historisk og personlig lesemåte».
Hennes tidligere artikler om Agnar Mykle og Jens Bjørneboe og hennes siste om Torborg Nedreaas, som alle bygger på foredrag holdt på Nasjonalbiblioteket, skal altså leses som frukter av hennes forskning og som eksempler på den historiske og personlige lesemåten hun nå ivrer for.
Hennes bidrag om de norske femtitallsforfatterne, og i særdeleshet det siste om Torborg Nedreaas, er imidlertid først og fremst en bevisst nedbygging av det lille litteraturforskningen kan skilte med av vitenskapelighet.
Vi vet alle at skjønnlitteraturen fungerer på høyst ulike måter og brukes i høyst ulike fora, og at det er derfor den er så viktig. Vi vet også alle at i mange sammenhenger er det våre høyst subjektive og idiosynkratiske reaksjoner på det vi møter i litteraturen som får den til å leve og være viktig for oss.
Jeg er selv med i en av de mange lesegruppene vårt land nærmest flommer over av, og der sparer vi ikke på kruttet, og er heller ikke redde for å blottstille våre moralske, ideologiske og estetiske holdninger, som gjerne kan være fulle av fordommer. Men dette skjer heldigvis i et privat rom fjernt fra all offentlighet, og ingen av oss ville vel drømme om å uttrykke oss på samme måten fra et kateter eller i en artikkel ment som et forskningsbidrag, populærvitenskapelig i sin utforming eller ikke.
Toril Moi vil på sin side bidra til å oppheve forskjellen mellom faglig og ikke-faglig og personlig (privat?) og offentlig. Mange setter helt sikkert pris på dette. Men Toril Moi, en internasjonal stjerne som sitter trygt i sin stilling, og som derfor kan tillate seg nesten hva som helst, mens unge og ubefestede talenter som ønsker å følge i hennes nye fotspor, med rette kan få store problemer med å gjøre seg faglig gjeldende. De bør nok heller skrive selvbiografiske romaner.
For hvor interessant er det egentlig i en faglig, om enn populærvitenskapelig, artikkel med et sterkt fokus på artikkelforfatterens barndom og familiebakgrunn? Dette ville ha stor interesse i et selvbiografisk essay eller i en egen selvbiografi av Toril Moi, som sikkert ville få mange lesere. Men hvor relevant er det i en artikkel om en roman av Torborg Nedreaas?
Av måneskinn gror det ingenting er ellers en av de beste i norske etterkrigslitteratur, og en av de vesentligste også, ikke minst fordi den bidro til debatten om abort og prevensjon og kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Men hverken litterært eller politisk lar Toril Moi seg begeistre. I stedet legger hun hovedvekten på det hun leser ut av romanen som Torborg Nedreaas' forherligelse av den romantiske kjærlighet og av kvinnen som en irrasjonell skapning i biologiens vold. Og fremfor alt benytter hun anledningen til fortelle sine lesere at denne påståtte forherligelsen gjorde hennes lesning til en «ulidelig pine» og til et «ubehag» bestående av «en blanding av smerte, medlidenhet, angst, irritasjon og sinne».
At boken er så «smertefull» for Toril Moi privat, født seks år etter at den kom ut, er interessant nok, men ikke i en faglig, om enn populærvitenskapelig, artikkel om en viktig og god roman. Det er også forbausende at en litteraturprofessor legger så stor vekt på at hun «led» seg gjennom romanen, fordi hun opplevde den som «en tung og deprimerende fortelling der klasse, kvinnekropp og kjærlighet rotter seg sammen og blir til uavvendelig skjebne». For hvorfor velger hun å vektlegge sin egen private reaksjon i stedet for å diskutere de spenningene og den ambivalensen teksten er full av, og som mange skarpe lesere før henne har vært opptatt av?
Saken er at Toril Moi ikke interesserer seg for det andre litteraturforskere og -kritikere har skrevet om Av måneskinn gror det ingenting, slik Irene Iversen, Norges fremste Nedreaas-kjenner, påpekte i sitt gode og betimelige innlegg i Morgenbladet 7. juli. Gjennom sin totale mangel på interesse for Nedreaas-resepsjonen, synder Toril Moi mot det som må være første bud for en litteraturforsker som skriver om litteratur fra nær eller fjern fortid.
For øvrig er det jo merkelig at det at en roman opprører en, skaker en og utfordrer en, skal brukes for å fordømme den. De fleste vil vel mene at en av litteraturens store oppgaver er å konfrontere oss med det vi ikke tenker på til vanlig, det vi fortrenger, det vi ikke uten videre liker, og det vi ikke visste fra før.
Riktignok skriver Toril Moi at Nedreaas’ roman uttrykker «aspekter av norsk kultur i etterkrigstiden som vi ikke har råd til å glemme». Men det er bare ved å «kjempe seg» gjennom romanen at professoren endelig fikk lest den, det vil si hørt den som lydbok. Som litterært verk betyr den ingenting for henne, bare som et skremmebilde på en historisk virkelighet vi har lagt bak oss. Denne typen ideologisk-moralistisk lesning minner meg grunnleggende om en del såkalte «marxistiske» lesninger jeg ble konfrontert med i min studietid.
Toril Moi mener ellers at hennes eget rasjonelle kjærlighetssyn representerer en progressiv kontrast til Torborg Nedreaas’ «romantiske». En ting er at det «romantiske» kjærlighetssynet i romanen ikke er så entydig irrasjonelt og mytisk som hun påstår. En annen ting er at det neppe er så tilbakelagt som Toril Moi hevder. Og det tror jeg ikke vi skal være så fortørnet over.
Per Buvik